Ferden mot Oppdal ble som forventet en tøff affære, med bratte stigninger og kaldt vær mot kvelden. Jeg hadde en stående invitt fra en nok en tante og onkel, Kari og Bjørn, som var på hytta si på Oppdal. Dessverre måtte jeg skuffe dem, da jeg var meget sliten og kald ved ankomst Oppdal, og trengte hurtig en varm dusj! Jeg sto lenge i dusjen og hadde problemer med å føle om vannet var varmt eller kaldt! Men etter en halvtime i dusjen, hadde varmen kommet tilbake! Noen ganger lurer jeg på om sykling er sunt!

For å få med meg den viktige VM-kvalifiserings kampen Island – Norge måtte jeg forflytte meg til Oppdal hotell. Der skulle Åge Aleksandersen spille etter kampen. Alle billetter var utsolgt, men hva gjør vel det, når man har en fetter som er gitartekniker i bandet. Min fetter Espen ble sporet opp, og vips så var jeg på konsert med Åge! Jeg takker så meget!

Etter en kort natts søvn, et hyggelig besøk av min tante og onkel, sto Dovre for tur! Den første timen var været fint, men skumle skyer viste seg i horisonten. Men været bedret seg og sola skinte over fjellet hele dagen. Drivdalen er ikke så ille på det bratteste, da det bare er å sette seg i letteste gir og tråkke i vei. Det går ikke fort, men til slutt er man oppe!

Snøhetta

En lunsj ble inntatt på Kongsvoll, og etter hvilen krabbet jeg opp til det høyeste punktet på Dovre 1026 m.o.h. Der og da tenkte jeg på når jeg vil være på et høyere punkt på turen min. Hvis jeg klarer å holde meg i lavlandet i Europa, tror jeg at 1026 m.o.h. vil bli slått i Etiopia, som er et fjelland.

På det høyeste punktet, 1026 m.o.h., før Etiopia?

Etter utforkjøringa fra Hjerkinn går veien i en mer syd-østlig retning, og der er det alltid motvind! For de som sykler Trondheim – Oslo er Fokstua, ei mil fra Dombås, et gledelig syn. For herfra går det nedover til langt ned i Gudbrandsdalen. Man ruller til Kvam, og da er man jo halvveis til Oslo!

Fokstua på Dovre

Mot kveld på Dovre

Min plan var å ankomme Oslo på tirsdag, men jeg innså fort at det ville bli for tøft. Dessuten hadde en eike røket, så jeg hadde fått et stort kast i bakhjulet, som førte til at jeg ikke hadde bremser bak. Derfor var Dombås en fin plass å overnatte, og jeg anså at de sikkert hadde et sykkelverksted, som kunne fikse min sykkel. Og det stemte! Vel fremme på Dombås slo det meg en tanke. I 2006 prøvde jeg meg på styrkeprøven, Trondheim – Oslo, og tar jeg ikke feil, brukte jeg 7 timer og 45 min. hit, på 20 mil! Det bekrefter at det er noe annerledes å sykle i en stor gruppe, uten bagasje med en racersykkel. (Forøvrig kom jeg bare til Moelv, 39 mil, da jeg fikk fryktelig vondt i et kne!)

Venter nå på at sykkelen blir klar, og så får vi se hvor langt jeg kommer meg nedover Gudbrandsdalen i dag. Jeg har tre dager på meg til å rekke Norge – Makedonia på Ullevål, onsdag kveld.