Dagen er kommet og det blir noe urolig søvn, før jeg får spist frokost, pakket alle baggene på sykkelen, og tatt farvel med de trivelige ansatte på hotellet Mandala. Vi lovet å komme tilbake i mai!

Dil møter opp med sin motorsykkel, for å lose oss ut av byen og vi er klare for avreise.  Som totalt ukjent er det ikke enkelt å komme seg ut av Katmandu på sykkel, en  by med drøye 2 millioner innbyggere, og en noe kaotisk trafikkultur. Men Dil tar oss med via alle snarveier som finnes, og etter en drøy time er vi ute av byen. Hm…, lurer litt på hvordan det blir å sykle inn og ut av Mumbai og Calcutta?

Vi er klare for India rundt og 8500 km.!

Under planlegging av sykkelturer for slekt og venner, har jeg ofte fått kjeft for at jeg ikke tar hensyn til topografien, om det går opp eller ned, på sykkelturen. At Nepal er et fjelland kom ikke som en bombe, da det er det landet i verden med størst høydeforskjell, fra den majestetiske Mount Everest ruvende med sine 8850 m.o.h., til lavlandet i syd mot India, med sine snaue 100 m.o.h.

Første dag hadde jeg lagt opp en relativt kort dag på 60 km., for å ta hensyn til alle bakkene, som vi visste ville komme. Men nok en erfaring ble høstet, og det er at man ikke alltid bør stole på Google kart! Men selv om Google fører oss inn på en meget bratt krøttersti av en vei, som hadde 12 % stigning, var det få av de lokale vi hadde vært i kontakt med, som reagerte på vårt valg av vei mot Daman. Veien var så dårlig, med store hull, grus, stein og noen asfaltflekker inne i mellom, og var så bratt at det var umulig å sykle på den med 20 kg. bagasje, så vi måtte stå av og dytte sykkelen oppover.  Og det gikk fra ille til det verre! Etter en tid tok veien form som en traktorvei inn i en skog, den var like bratt, og store fjell ruvet rundt oss.

Torgeir og jeg har møtt veggen i de nepalske fjellene!

Ikke følg Google maps blindt! Vi nektet å fortsette på kjerrevei i fjellene i Nepal!

I ettertid ser jeg klart at det var kjempesmart å snu, ellers ville to nordmenn blitt meldt savnet i de nepalske fjellene! Vel ned på hovedveien igjen tar vi et valg, om å leie oss en taxi og kjøre til Daman! Distansen dit, via hovedveien var 70 km., og vi var allerede helt utkjørte etter 30 km.! En liten Suzuki med bagasjestativ på taket blir hyret inn, og syklene legges på taket, og bagasjen går inn i bilen. Og så starter en biltur til himmels!

Denne taxien fikk kjørt seg i de nepalske fjell!

Jeg fikk se et meget vakkert land, med høye fjell og bratte skråninger, hvor terrassejordbruk er svært utbredt. Men samtidig ser jeg et fattig jordbruk med sine gamle redskaper og bygninger, hvor vi antagelig må 100 år tilbake i norsk historie for å finne noe tilsvarende. Ved tettstedet Noubise, tar vi av mot Daman, og den smale veien med dårlig asfaltdekke går opp, opp og atter oppover! Heller ikke her hadde det vært mulig å sykle, da det er alt for bratt, og stigningen fortsetter mil etter mil. På turen har jeg med meg en kjekk liten sak, en sykkelcomputer med høydemåler. Den viste at vi hadde steget fra 1040 m.o.h. til 2542 m.o.h. , og den lille Suzukien fikk virkelig kjørt seg oppover alle bakken, hvor 1. giret flittig ble benyttet! Selv med bil tok denne turen på 70 km. 2 timer og 30 minutter! Skulle vi gått opp her, da sykling hadde vært umulig, ville vi brukt flere dager!

Terrassejordbruk over alt i de bratte skråningene i Nepal.

På mine to tidligere turer med det kanadiske selskapet Tour d’Afrique, på distansene Istanbul – Beijing og Kairo – Cape Town, opererer selskapet med en EFI-status. EFI står for kraftuttrykket ”Every Fucking Inch”, som fritt oversatt til norsk, innebærer at man skal sykler hver jævla meter, for å oppnå denne statusen. Da er det ikke lov å kjøre bil, buss, trikk, fly eller tog, men sparkesykkel og dresin vil bli godtatt! Jeg oppnådde EFI-status på min vei mot Beijing, men måtte kaste inn håndkle et par steder i Afrika pga. sykdom. Den store fordelen med disse organiserte turene, er at selskapet frakter din bagasje, så man slipper å drasse med seg 20 kg. på sykkelen. Således blir turen vi er ute på nå helt annerledes, og det er lov å bruke sunn fornuft. EFI-statusen forsvant allerede første dag, og det er like greit!

Overnatting på Everest Panorama Resort 2500 m.o.h. Himalaya i horisonten!

Vi ankom Daman ganske slitne (av sykling og bilkjøring!) og sjekket inn på Daman Everest Panorama Resort, og jublet for elektriske laken (!), varmt vann og varmeovn på rommet! Dette kom godt med, da temperaturen var under null grader, da jeg så is på vanndammene. Jeg rakk akkurat å se et flott skue av mange snøkledde fjell i Himalaya før solen gikk ned, og inntok en middag på hotellet, før jeg snek meg under dyna til det varme elektriske lakenet, og sovnet som en stein kl. 19.00!

Dag 2 – Daman – Hetauda

Frokosten ble inntatt på Everest Panorama Resort, med en god utsikt over verdens  høyeste fjell i Himalaya. Det er fremdeles kaldt, og vi ser frem til å komme oss en god del meter lavere, og endelig få litt varme i kroppen. Det har stort sett vært kaldt på morgenene, kveldene og nettene, siden vi ankom Nepal, og det har blir litt plagsom når det er like kaldt, ute som inne.

Bare å stramme hakereima og sette utfor! Jeg skal 2000 høydemetre ned!

Dagens sykkeltur fra Daman til Hetauda, blir antagelig den letteste på hele ferden, da den startet på 2500 m.o.h. og endte 500 m.o.h. Om gårsdagens erfaringer var ille, ble denne dagen en drøm. Vil tro de fleste syklister liker å kjøre nedover bakker, og slippe å tråkke på pedalene. Jeg elsker utforkjøringer og hårnålssvinger, og når det varer i 2 timer over 40 km. er det virkelig gøy!

Vi ankom byen Hetauda og fant fort et hotell, med varmt vann i dusjen og Wi-Fi, da min venn Torgeir har droppa narkotika, men er nå blitt avhengig av Facebook! Prisen for et singelrom er kr. 100,-, som er sikkert er en høy pris for  den jevne nepaler. I morgen går turen til grensebyen Birganj, hvor vi overnatter, før vi krysser grensa til India på lørdag.