Rart at man skal bli så sliten etter flere hviledager i Dubrovnik! Men det gikk jo med en del øl, vin og noe snaps, så kanskje det er dårlig føde for en syklist? Min kjære hadde også med snus fra Norge og det satte jeg stor PRIS på! Nåvel, formen blir vel ikke bedre av det heller!

Da min kjære dro hjem føltes det ekstra tungt å legge ut på landeveien igjen.  Sant nok kan det være noe ensomt til tider å tråkke langs landeveien i Europa, dag etter dag. Men – men, nå er det ikke så veldig lenge til jeg er framme i Egypt!

Høye sorte fjell i Montenegro!

Ettersom formen ikke var helt på topp og det ble en sen start fra Dubrovnik, kom jeg kun 60 km. til byen Bijela i Montenegro. Landet var allierte med serberne under krigen på 90-tallet, men holdt en folkeavstemming i 2006, hvor 55 % ville ha selvstendighet. Når jeg passerte Montenegro virket det noe mer fattig enn Kroatia, men det var en stor byggeaktivitet langs kysten. Selv kaller de landet Crna Gora, som betyr sort fjell, som også Montenegro gjør. På Island kaller de landet Svartfjallaland!

Min plan var å komme frem til Tirana i Albania etter 2-3 dager, men kroppen var ikke helt med på det. Så neste stopp ble i kystbyen Bar i Montenegro, men jeg trengte ikke flere barbesøk! Et tegn på økonomien i et land er prisene for overnatting på hotell. I Montenegro falt prisen til 30 Euro og i Albania til 25. Det er billigere enn vandrehjem i Norge, men for albanere er dette mye penger.

På torsdag rulla jeg inn i Albania, noe jeg hadde sett frem til med spenning. Rett før grensa stoppet jeg opp på en kafé, våt og kald, da det regnet hele tiden. Kafeverten så mitt norske flagg, og slo over på svensk! Han hadde vært krigsflyktning i Sverige i 7 år, fra 1993 – 2000, før han dro hjem igjen.

Vi fikk slått av en lengre prat over flere kopper kaffe, mens regnet fortsatte å hølje ned. Jeg var nå i den sydligste kommunen i Montenegro, og finanskrisen hadde slått ekstra hardt inn her. Sommeren 2009 var det ikke lenger noen vestlige turister ved deres badebyer langs kysten.

De som benyttet seg av hotellene var bosniere, kroater, albanere og andre, som var like fattige som de selv. Derfor var det mulig å overnatte på hotellene denne sommeren for 5 Euro pr. natt!

Veistandarden i Albania er ikke på topp!

I Albania forsatte det å regne og jeg ble søkk våt. Et problem i regnvær er å ta bilder, så i dag ble det mye tekst! Man blir litt lei og umotivert, orker ikke stopp opp og det er noe problematisk med store våte hansker når man skal ta bilder. Og i regnvær er det bare en ting som gjelder, og det er og forsette å sykle. Stopper man opp blir det fort kaldt. Etter 85 km. fikk det være nok, og jeg stoppet i byen Lezhe og tok inn på hotell, for en varm dusj, mat og tørking av klær.

Været på fredag var ikke så mye bedre, men nå ville jeg til Tirana uansett vær. Etter å ha ventet noen timer på oppholdsvær kom jeg av gårde på hovedveien mot Tirana. Denne veien er ikke for amatørsyklister! Dårlig veistandard, ingen skulder og mye tungtransport, så trailerne stryker deg langs skuldra! Det ble ikke noe bedre da regnværet kom tilbake og det bøtta ned! Den siste mila inn mot Tirana i sterk rushtrafikk og søkkvåt i øsende regnvær, vil jeg ikke glemme med det første!

Mange blir drept i trafikken på Balkan!

På hele Balkan fra Slovenia i nord til Albania i syd er det en tradisjon å sette opp minneplater og blomster langs veien, der folk har kjørt seg i hjel. Jeg må vel ha sett mer enn 1000 slike minnesteder, og jeg lurer litt på hvordan statistikken over drepte i trafikken er på Balkan. Vil anta at den er vesentlig høyere enn i Norge. Noen ganger kan det virke som enkelte bilister har rappa bilen, da de kjører som tullinger og holder en alt for høy fart. I Albania er det en ellevill tradisjon for forbikjøring, så her kan jeg tenke meg at møteulykker, front mot front, er utbredt.

Et tankekors er om vi hadde satt opp slike minneplater i Norge, så ville vi hatt 9000 av dem langs veiene våre, for de siste 30 åra! Ca. 300 i snitt har kjørt seg i hjel i Norge på disse årene. Det ville vi nok ha lagt merke til!

Det lokale brygget må testes!

Førsteinntrykket av Albania og Tirana er en østeuropeisk standard på det meste, dvs. mye ugjort eller svært slitt når det gjelder veier og bygninger. Søppelsystemer fungerer tydeligvis dårlig, da det flyter av søppel langs veiene.

Bor nå mitt i sentrum av Tirana ved en stor åpen plass, som kan virket på meg som den Himmelske fredsplass i Beijing eller Den røde plass i Moskva, selv om den er i mindre størrelse. Her kan jeg se store sosialrealistiske malerier på bygninger og brede avenyer som egner seg godt til militærparader! Jeg må få tatt noen bilder av dette i morra. I kveld hørte jeg for første gangen rop fra et minaret, Allah Akbar! Dette vil jeg høre mer av i Nord-Afrika!

Min opprinnelige plan nå var å ta østover inn i Makedonia og videre til Hellas, men etter gransking av kart og værutsiktene fremover er disse endret. I Makedonia er det en stigning opp til 1200 m.o.h. som ikke frister i dette været, og kanskje det kan snø der oppe? Derfor velger jeg å sykle rett syd gjennom Albania til Hellas, og sikter på Aten eller nærmere bestemt havna i byen Pireus.

Pireus er vel Mekka for båttrafikken i Middelhavet, og jeg går vel for båt til Kypros, krysser øya og så båt videre til Tyrkia i øst. Fra Tirana til Aten er det ca. 770 km., og så får vi se hvor lang tid jeg bruker på den distansen. Hellas er heller ikke noe flatt land, så noe bakkeklatring blir det nok der også!

Det blir neppe flere ord og bilder fra meg før jeg er ute av Albania, da tilgangen på nett utenfor Tirana er lite sannsynlig.