Den første dagen ble noe amputert med ekstremt mange lange bratte bakker, og hvor vi ikke på noen måte hadde kommet opp til Daman på 2500 m.o.h., uten bruk av bil. Og mens dag to var noe unormal med nedoverbakke i 4 mil, ble dagen i dag en helt normal sykkeldag på 57 km. fra Hetauda til Birgunj, 2 km. fra den indiske gense. De som har vært på disse kanter, og flere andre steder i verden, opplever at det er tuting i horn fra biler, lastebiler, mopeder og motorsykler, stort sett hele tiden. Det er en kakofoni av lyder, syngende, brølende, spillende, skrikende, hylende og tutende, som ingen ende vil ta. Man blir fort vant til det, så når en lastebil bak deg brøler med hornet, betyr det bare at her kommer jeg, som om jeg ikke hadde hørt han de siste 300 metrene!
Vi tok inn på et av de bedre hotellene i by, hvor det koster ca. kr. 100,- natta. Etter en lunsj gikk jeg meg en tur i byen et par timer, og så ingen andre utlendinger før jeg ble stoppet av tre unge jenter, en fra Filippinene, en fra Kenya og den siste lokal fra Nepal. De stoppet meg for å slå av en prat, da de ikke hadde møtt en eneste utlending i byen på 2 uker! De var bosatt i byen, og jobbet som frivillige i et prosjekt for utdanning av yngre jenter, og mente det var et spennende prosjekt. Her noen bilder fra min vandring i byen i dag.
I morgen ruller vi kun noen km. over grensa til India, og tar en hviledag. Ofte pleier det å ta litt tid å krysser grenser, hvor min rekord er 5 timer for å komme inn i Turkmenistan!
Formen er ikke så aller værst, men har ikke syklet siden 1. desember, så litt rusten er den. Antar jeg får en bratt stigning på formkurven de neste ukene. Ikke alltid man kjører 4-5 timer trening 5 dager i uka!
1 Comment
hvorfor ikke:)