Indiske kvinner i sine flotte sarier besøker Chittorgarh festning.

Våknet opp i Chittorgarh og beina var blytunge, så en etappe på 115 km. til Udaipur fristet ikke, men en hviledag fristet mer! Som nevnt tidligere er det fremste turistmålet i Chittorgarh det store festningsanlegget, som dekket et høydedrag øst for byen.

Flotte tårn å beskue!

Trodde først det bare var å spasere en liten tur der opp, men det var 13 km. rundt anlegget innenfor murene, så jeg leide meg en sjåfør med moto-rickshaw. Sjåføren har sikkert hatt mange turer med turister så han stoppet på alle severdigheter og hvor det var muligheter å få tatt noen fine bilder.

Begynner vel nå å gå litt lei av templer!

Skulle likt og sett reaksjonen på denne plakaten i Norge!

Innenfor murene er det et lite samfunn, hvor ca. 4000 mennesker bor. Kan tenke meg at de lever godt av alle turistene som kommer innom for en titt.

Disse jentene hadde tegnet postkort som de solgte til turistene for kr. 1,-!

Festningen i Chittorgarh er Rajasthans største, og har både en romantisk, ridderlig og tragisk historie bak seg. Tre ganger har Chittorgarh vært under angrep fra sterkere fiender, og hver gang har befolkningen valgt døden, fremfor vanære og fangenskap. Praktisering av jauhar, som innebærer brenning av alle kvinner i familien eller hele stammen, var utbredt i India. Hinduismen fordømmer individuelle selvmord, men kan tilgi religiøst betonte selvmord.

Utrolig forseggjort utsmykning på disse bygningene.

Så når sterkere makter angrep Chittorgarh begikk kvinnene jauhar, og mennene dro ut i kamp, mot den sikre død. Og vi snakker ikke om småtterier! I 1523 kom sultanen av Gujarat innom med sine hærstyrker, og det anslås at 13 000 kvinner begikk selvmord, og 32 000 menn døde i kamphandlinger.  Godt det er noe fredeligere her nå!

Virka ikke helt tam! Gjelder å holde på kamera og annet løsøre!

Det er enkelte ting man opplever i India, som jeg stusser litt på. Flere ganger mens jeg sykler langs motorveien, hender det at det stopper opp en fin bil, som antyder at eieren tilhører den indiske middelklassen. De ber meg stoppe og sykle, og sleper et vettskremt barn ut av bilen, som jeg får i fanget, fremdeles sittende på sykkelen. Så er det tid for fotografering av barnet og meg. De spør som oftest om hvor jeg kommer fra, og hvor jeg har tenkt meg på min sykkeltur, før de sier mange takk og good bye!

Begynner snart å få svart belte i turisme!

Under hele midt opphold i India har mange spurt om å bli tatt bilde av, sammen med meg, på sin mobiltelefon. Det skjer svært ofte, både blant fattige unggutter i Bihar provinsen eller blant indisk middelklasse, som er på ferie på kjente severdigheter i byer i Rajasthan. Har lurt litt på hva de skal med akkurat det bilde? Ramme det inn og henge det opp i stua?

En liten del av festningsverket sett utenfra.

Har tidligere skrevet om hva jeg ikke liker på sykkelturer, og ble påminnet om en ting jeg glemte å nevne! Og det er aggressive hunder! På tidligere sykkelturer har jeg hatt døden-nær-opplevelser, når 3-4-5 store hunder løper etter sykkelen, og jeg tråkker som en gal for å komme unna! Årsaken til at jeg har glemt hundene og min angst for hundeangrep, bunner nok i at hundene i India er som folket, fredelige og elskverdige! Ikke en hund har løpt etter min sykkel på 2000 km. Det er nok hinduistiske hunder!

Dette skiltet burde vært satt opp over hele India!

Etappen til Udaipur ble litt lang og tøff  med 117 km., og jeg var temmelig sliten når jeg kom frem etter 8 timer langs veien. Egentlig er det bare tull å sykle så lange etapper, men når det stort sett er ødemark mellom byene, frister det lite å ta inn på et billig og møkkete guest house langs motorveien, så man står på til man er framme. Så kan man ta inn på et hotell, med såpe, toalettpapir og håndkle, samt få wi-fi i bonus!

Langs motorveien passerer jeg ofte slike små templer.

Har nå passert 2000 km. og føler formen er stigende. I dag har jeg vært turist i Udaipur, tatt en båttur på Lake Pichola og trasket rundt i det flotte palasset, City Palace, som byen er kjent for. Men det får jeg fortelle om i neste innlegg! Forsetter turen mot Mumbai i morgen, som nå ligger 800 km. rett syd!