Det er viktig å få med vannkanna si på bussen!

Etter en flott hviledag i Addis Abeba satte vi kursen mot Kenya, som lå 7 dagsetapper og 78 mil unna. De to første dagene gikk fint på brukbar asfalt i et bølgende, men ganske flatt landskap. Vegetasjonen langs veien ble tettere, det var mer skog og det ble grønnere, og det begynte faktisk å regne litt! De siste tre dagen før hviledagen i tettstedet (veikrysset!) Yabello ble en kraftprøve med mye klatring. Særlig dag fire ble utholdenheten og humøret satt på prøve, da det gikk opp, opp og atter opp, hvor jeg til slutt endte med 2000 klatremeter på 108 km., og var ganske sliten og mør i låra! The Norwegian Team, Hilde og meg, er noen stae og utholdene syklister, som har et klart mål om å sykle, hvis vi ikke er syke, skadet eller ute av stand til å tråkke pedalene rundt!

Hilde i farta i et frodigere landskap syd i Etiopia!

Ganske mange av deltakere, over halvparten, har benytter seg av våre kjøretøyer gjennom Etiopia, p.g.a. sykdom eller skade, eller at de ikke klarer å sykle alle etappene. Amerikaneren som nektet å gi seg inn mot Gondar i Etiopia, ble plutselig ikke gangbar, da hofta svikta! For han ble det en ukes hvile uten sykling! Lederen av rittet, Marcel fra Nederland, deisa i bakken og slo håndleddet kraftig, og også han måtte ta en ukes pause fra sykling! Men en del orker ikke å sykle så mye, så de tar noen hviledager på lastebilene våre! The Norwegian Team mener de er noen slappfisker!

Dårlig boligstandard i Etiopia, da det er en utbredt fattigdom her.

Hviledagen i veikrysset Yabello var ikke så spennende, da lite var å se og det regnet! Men det er alltid godt med en hviledag, med hotell og dusj, god mat og drikke, vask av klær og sykkel, samt å samle krefter for nye tøffe dager! Etter Yabello var det 2 dager og 210 km. igjen til grensen til Kenya, som vi så frem til med glede. Etiopia er et slitsomt land å ferdes i for turister. Det kryr av meget interesserte folk, les barn, langs veien. Stopper man for en cola, har man fort 100 personer rundt seg innen 30 sekunder, og er man uheldig og punktere i tettbygd strøk, stiller hele landsbyen opp for å se at du bytter en sykkelslange!

Stor interesse når man må stoppe for en punktering!

Apropos punktering! Jeg hadde min første punktering et par dager etter Addis Abeba. Og jeg har syklet på de samme dekkene siden Nordkapp, over 10 000 km.! Da jeg fikk punktering nummer to dagen etter, var det på tide å skifte dekk! Nye Schwalbe, Maraton Pluss, ble satt på i Yabello, og de varer vel til Cape Town, håper jeg!

Skuelysne måtte holdes utenfor leirområdet med tau og vakter i Etiopia!

Ved camping i bushen på landsbygda i Etiopia, ble det hver dag slått ned stolper og lagt et tau rundt leiren vår! Lokale vakter var innleid for å holde skuelysne utenfor tauet! Noen av vaktene gikk med maskingevær, men som oftest holdt det med en kjepp! Apropos barneoppdragelse i Etiopia. De voksne truer ofte barna med kjepper, pisker eller med å kaste stein på dem! Ikke rart at unga tar etter og kaster stein etter oss!

Asfalten tok slutt ved grensa til Kenya!

Kenya

Det var med glede vi ankom Kenya og det ble en merkbar overgang til en annen kultur! Her er folk også interesserte og nysgjerrige, men på en helt annen måte, og de snakker mye bedre engelsk! Noe la da kolonimakten England igjen etter seg, da de dro herfra! Kenyanerne er mer tilbakeholdne, og man trenger ikke i samme grad å passe på tingene sine, som i Etiopia!

Flatt landskap og grusvei nord i Kenya!

Men asfalten tok slutt ved grensa og en røff og tøff grusvei lå foran oss frem mot neste hviledag! Jeg valgte å ta av bagasjebrettet og kutte ut frontveska, å heller putte nødvendige ting i en ryggsekk. Dette for å slippe å høre på all risting og skramling fra sykkelen, og få en bedre oversikt over veien. Og for en vei! Første dag i Kenya var kun en liten forsmak på hva som ventet oss! Veien ble bare verre og verre, og været varmere og varmere! Veien var en rødbrun kjerrevei, som veksler mellom å være svært humpete med mange store steiner i grusen, og rene vaskebrett over flere kilometer! Man ble svært sliten i armene, skuldrene, nakken og rumpa ved å sykle på en slik vei, og man fikk følelsen av å ha fått juling! Men det finnes visst ikke alternative ruter for å komme til Nairobi.

Hotell i Kenya - ikke akkurat Sheraton!

Det er ganske sprøtt å sykle på en slik vei, mellom nomader i et goldt landskap, hvor store flokker av kameler passerer med jevne mellomrom og man møtte kun noen få folk, med sine husdyr. Nest siste dag før hviledagen i Marsabit, var grusom og meget slitsom! 85 km. med en gjennomsnittsfart på 14,2 km/t, gjør meg sur! Når veiene ikke er skapt for å sykle på, blir jeg irritert. Veien egner seg best for traktor og store biler med 4-hjulstrekk!

Lava Rock camping nord i Kenya!

For å holde humøret oppe fant jeg frem min iPod og hørte på musikk, mens jeg prøvde å ikke falle av sykkelen!  Det er en rar følelse å sykle på en dårlig vei i et ubebodd område nord i Kenya, og høre på Pink Floyd, Uriah Heep, Led Zeppelin, Vamp og Halvtan Sivertsen, for å glemme de elendige forholdene! 200 meter før campen hadde jeg et fall fra sykkelen og slo hofta, og var svært irritert og frustrert over veiforholdene. Vår camp het Lava Rock Camp og det ikke uten grunn!  Hele det flate området lignet på et månelandskap og var dekket av lavasteiner.

Hilde på dårlig grusvei i Kenya. Det skulle bli verre!

Med motivasjon under frysepunktet, vond hofte og i dårlig humør, satte jeg meg på lastebilen, den siste etappen inn til Marsabit, da denne etappen skulle være ekstremt tøff med steiner og humpete vei fra start til mål, og ca. 40 grader C° i skyggen!  Selvfølgelig er alt dette vikarierende motiver, da jeg hadde havna på lastebilen sammen med alle latsabbene, og jeg hadde vel vært i stand til å gjøre et forsøk på etappen! Men dette var den andre dagen i Afrika jeg ikke hadde lyst til å sykle! Når jeg satt på lastebilen var det med en svært ambivalent følelse, da man har dårlig samvittighet og føler at men burde vært der ute og tråkket! Fornuften sier at man er sliten, man har vondt her og der, og at det er bra for kroppen med litt hvile. Men lysten og iveren sier at man bør fortsette å sykle! Kan hende fornuften noen ganger er smartere enn viljen!

Jeg nyter campinglivets gleder!

Men Hilde forsvarte de norske fargene inn til Marsabit, og syklet hele den tøffe etappen på 86 km. på 9½ time, med en fart på 10,5 km/t! Det forteller alt om forholdene på denne veien, da Hilde har fått opp farta og er i knallform!! Kun 30 av 60 personer gjennomførte denne etappen!

Nå er det hviledag i Marsabit, før vi starter på siste del mot Nairobi. I hele natt har det blåst og regnet kraftig, men de fleste av oss har tatt inn på et hostel, drevet av afrikanske katolske nonner! Seks dager ligger foran oss, hvorav de tre første fortsetter på den dårlige vei, mens de tre siste er på asfalt. Og takk for det! Målet er nå å holde seg på sykkelen fram til Cape Town!

Men Hilde forsvarte de norske fargene inn til Marsabit, og syklet hele den tøffe etappen på 86 km. på 9½ time, med en fart på 10,5 km/t! Det forteller alt om forholdene på denne veien, da Hilde har fått opp farta og er i knallform!! Kun 30 av 60 personer gjennomfør denne etappen! 

Nå er det hviledag i Marsabit, før vi starter på siste del mot Nairobi. I hele natt har det blåst og regnet kraftig, men de fleste av oss har tatt inn på et hostel, drevet av afrikanske katolske nonner! Seks dager ligger foran oss, hvorav de tre første fortsetter på den dårlige vei, mens de tre siste er på asfalt. Og takk for det! Nå er målet å holde seg på sykkelen fram til Cape Town!