Her er en alpakka, som gir kvalitetsull og kjøtt til befolkningen i Andesfjellene!

Selv om alpakkaen er et husdyr med tilhørighet i Andesfjellene i Sør-Amerika, er alpakkaen i Norge kanskje mest kjent for folk litt oppe i årene, fra uttrykket «Du store alpakka» som brukes ved overraskelse eller forferdelse. Uttrykket stammer høyst sannsynlig fra Stompa-bøkene på slutten av 50-tallet, som også ble sendt som hørespill på radio på 1960-tallet, hvor lektor Tørrdal brukte uttrykket flittig. Det kom også ut fire Stompa-filmer, men for de under 40 år er det vel et fremmed uttrykk?

Team Norway + støttemedlem Diedrerik, tar en pause i alpakkaenes og lamaenes omgivelser!

Alpakkaer ble en gang i tiden tilbedt av de innfødte i Andesfjellene, og også begravet sammen med dem som offergaver. Alpakkaen, og dens slektning lamaen, var de eneste husdyrene i disse områdene, da de første europeerne kom til inkaenes land på starten av 1500-tallet.

Ikke alltid topp standard på veiene i Peru! Her krysser Kristin og Hilde en elv på sykkel!

Store flokker med alpakkaer gjetes fortsatt av de innfødte i deres naturlige områder mellom fjelltoppene i Andesfjellene. Da de første spanjolene kom i kontakt med inkakulturen ble de blendet av de overdådige forekomster av gull og edelstener. De overså den virkelige skatten Andes hadde å by på. I inkaenes forholdsvis korte storhetsperiode hadde de solide tradisjoner innenfor tekstil. Alpakka, bomull og lama ga fibrene de vevde sitt tøy og sine tepper av, men alpakkafiberen var så luksuriøs at den var forbeholdt den kongelige familie.

Spennende sykling når det går nedover i det peruanske høylandet!

Om ikke de spektakulære fjellene og de dype dalene i Andesfjellene kom som en stor overraskelse på meg, vil jeg prøve å gi et bilde av hva som forventes på en ganske ordinær dag på sykkel i Andesfjellene.

Sett at du står opp kl. 06.00 (85 dager i telt) og innfinner deg på Aker brygge i Oslo til frokost kl. 07.00. Etter en god frokost, selvfølgelig utendørs, fylles vann eller annen drikke på drikkeflaskene, før man eventuelt etterfyller litt luft i dekken og sjekker at sykkel er i orden. Styreveska eller en liten sekk fylles med det aller nødvendigste for dagen, ekstra slange, lappesaker, ekstra klær, sjokolade, kjeks, mobil, kamera og lommebok. Kl. 08. 00 er du klar for å sykle en tur, og ferden starter opp Bogstadveien til Majorstuen og videre til Smestad.

Litt høyere enn Tryvannstårnet med ny rekord på 4883 m.o.h. sammen med Kristin Vollan! Litt snø i lufta!

Der kan det være godt å stoppe og drikke litt, da den videre ferden skal gå oppover til Holmenkollen og Tryvannstårnet 529 m.o.h. Der oppe i høyden kan det være godt å få på seg noen ekstra klær, for nå går turen videre inn i Nordmarka, først ned til Tryvannstua, opp til Skjennungstua og ned til Sognsvann via Ullevålsæter. Fra Sognsvann er det bare å finne korteste veien tilbake til Aker brygge, hvor en god lunsj venter etter 40 km. sykling, hvor ca. 700 høydemetre er klatret og du har tilbrakt noen timer på sykkelsetet. Skal dette eksemplet være en kort og rolig dag i Andesfjellene, tar du samme runde en gang til etter lunsj, og slår så opp teltet i Slottsparken, når du er ferdig med den andre runden! Men er dette en av de tøffe dagene, tar du samme runde to ganger til, før du tar på shortsen og camper i Slottsparken! Legger vi til at denne turen ikke sykles opp fra havnivået i Oslo, men stort sett sykles mellom 3000 – 5000 m.o.h., begynner eksemplet å bli realistisk.

En ensom rytter i det peruanske høylandet!

The Andes Trail er på mange måter en ekstrem sykkeltur, hvor man flere dager klatrer opp brunsvidde fjellsider med 1000 – 1500 høydemetre før lunsj, og er glad for at det ikke er over 2000 meter den dagen! I følge den lokale befolkningen har det regnet mot normalt mye den siste tiden, og har støtt på regnbyger, nesten hver gang vi har syklet 4000 m.o.h. Regnvær i slike høyder er kaldt, og jeg har målt 6 grader i regnværet! En dag satt jeg nesten 4 timer i regnvær nedover fjellsidene, og man bare venter på å komme under 3000 m.o.h. hvor det er vesentlig varmere, også i regnvær! Liten vits i å klage på dårlig vær og motbakker, da det er intet å få gjort med det!

Ny rekord med 2611 høydemetre på en dag! Sånt no har de ikke Tour de France!

Må innrømme at Team Norway var i litt dårlig humør på den 25. etappen fra Huanuco til Cerro de Pasco, som må være en av verdens styggeste gruvebyer. (Kanskje slått av Nikkel i Russland?) De første 30 km. var nesten flate, selv om det gikk slakt oppover hele tiden, og humøret var fremdeles på topp ved lunsj etter 45 km.!

The Polka Dot Sisters fremdeles blide ved lunsjen, men 8 timer i en lang bakke er lenge!

Men veien videre fra lunsjen var ingen fornøyelse, da vi steg jevnt og trutt opp mot 4000 m.o.h. på grusvei, og det ble brattere og brattere og kaldere og kaldere! Lags veien var det satt ned merker for hver km., og når det tok 10-12 minutter for hver passering av merket, da går det jaggu sakte! De siste 5 km. var rett og slett et slit og viljestyrken ble satt på sin prøve, da en av lastebilene våre kom oss i møte 3-4 km. før hotellet, og spurte om vi ville sitte på? For noe sludder, vi er da på sykkeltur! Ved ankomst til hotellet var det 3 grader, og det var en stund siden jeg har hatt noen følelse i fingre og tær! Jeg var så iskald at jeg måtte låne dusjen til noen andre, da jeg skulle bo på et annet hotell! Ser jeg positivt på dagen, fikk jeg notert en ny rekord med 2611 høydemetre på en dag! Og min computer viste at jeg hadde syklet 80 meter nedover den dagen!

Flott vei ned fra 4883 m.o.h., men i 6 grader og striregn ble det svært kaldt!

Men når vi sykler opp så mange høydemetre til fjelltopper nærmere 5000 m.o.h., får vi oppleve noen helt utrolige utforkjøringer, med hundrevis av hårnålsvinger nedover dalsidene! Om vi ikke har kommet til Death Road i Bolivia enda, så gjelder det å holde kontroll på farta i svingene på de smale peruanske fjellveier, for ikke å falle 50 – 100 eller 200 meter ned i en steinrøys eller i en elv! Noe autovern eller andre hindringer på veikantene finnes ikke, og mange steder er det akkurat plass til en bil og en sykkel!

Etter en stund i fjellheimen i Andesfjellene har det dukket opp noen faste uttrykk i Team Norway, som for eksempel: ”Og dette kaller du ferie?” eller ”Og dette har vi betalt for?”, som bør tolkes galgenhumoristisk!

Min sykkel

På grov grusvei var det godt å få på de fete 29 tommers dekkene!

Hvis noen lurer på hvilken sykkel jeg bruker på denne turene, så er det en Trek 29” Superfly i aluminium, som ikke er en veldig dyr sykkel. Den ble kjøpte på tilbud i vinter for kr. 10 800,-, hvor de fleste forhandlere hadde hatt den på listepris for kr. 17.000,- forrige sommer. Min KLM Hybrid som jeg har syklet så å si verden rundt med, hadde ikke passet i dette strøket, da den ville ha fått for mye juling på dårlige veier nedover fjellsidene! Mange tror at man må ha svært dyre sykler på slike turer, men arrangørene råder å ikke ta men sykler med deler av karbon, og slik blir ikke prisen så høy. Etter at asfalten forsvant for 14 dager siden, og det ble mye sykling på grov grusvei, satte jeg på de fete 29 tommers dekkene. Dette har vært en ny morsom opplevelse for meg, og med fete dekk, støtdempere og skivebremser kan det gå rimelig fort utfor de peruanske fjellsidene!!

Etter 276 mil og 35 000 klatremetre på 31 etapper i 3-4000 meters høyde, føler jeg meg litt uten min komfort sone!