Flott vær og landskap ut fra Arusha!

Med tre hviledager i Arusha hadde muskulaturen i legger og lår fått sin lengste hvile siden Kairo, og kroppen føltes fin. Fredag 19. mars gikk startskuddet ut fra Arusha og første dag gikk på asfalt i et flott landskap. På vei mot Iringa forsto jeg at det neppe var uten grunn at man hadde valgt å legge inn hele tre hviledager her! For nå ventet 7 dager sykling med 71 nye mil, hvorav 60 av dem på grusvei, og disse dagene fikk fort navnet helvetesuka!

Men så var det ut på grusvei igjen!

60 mil er faktisk strekningen Oslo – Stjørdal, og over 30 mil var på en svært dårlig grusvei! Jeg trodde at de verste veiene var overstått, men så feil kan man ta! Etter mine notater var veiene i Norge av høyere standard rundt Harald Hårfagres tid! Ellers foreslår jeg at FrPs stortingsgruppe innen transport tar seg en studietur til Tanzania, før de uttaler seg igjen om veiene i Norge! 

Kinesiske veiarbeidere savnes i Tanzania!

Og så startet helvete igjen! Dag to, tre, fem og syv fra Arusha var slike dager da jeg begynte å lure på hvorfor jeg gjør dette, helt frivillig! Veistandarden vekslet noe, mellom brukbar vei, til dårlig og ekstrem dårlig, og veien var ofte humpete med mye steiner og vaskebrett og enkelte steder var det mye løs sand i sporene. Grusveiene i Nordmarka holder topp standard, sammenlignet med dette! Alle disse dagene målte jeg rundt 50 C° i sola!

Hilde måtte spe på reisebudsjettet og vikarierte som brusselger!

Heldigvis passerer vi noen landsbyer hvor det var mulig å få kjøpt brus og vann. I Tanzania koster en brus drøye 2 kroner, og de går det mange av på de varmeste dagene! Rekorden på en dag er foreløpig 7 brus! Totalt inntak av drikke på slike dager ligger mellom 8 og 10 liter!

Hm, noe galt? Fanta på en colaflaske!

På en av disse dagene stoppet jeg opp i en landsby for å kjøpe brus. Vel ute av butikken så jeg at min sykkelcomputer (CS 600 Polar) var borte! Den måler alt mellom himmel og jord, og er kjempefin for all statistikk jeg fører på denne turen. Den har sittet på min sykkel siden Kairo og faller aldri av, så noen hadde tatt den! Men det er ikke så greit å få sagt det, så lenge de lokale snakker swahili, og lite engelsk. Heller ikke enkelt å beskylde folk for å stjele ting fra min sykkel! Jeg prøvde å friste med litt penger for den som ”fant” min computer! Etter 30 minutter dukket heldigvis en sørafrikansk kar fra TdA opp, som snakker swahili flytende! Han stilte seg opp og skjelte ut hele landsby, og det hadde samlet seg over 50 mennesker på torget. Etter 10 minutters argumentasjon, om at den er helt verdiløs for dem uten senderen, som sitter på gaffelen, dukket faktisk min sykkelcomputer opp igjen! Halleluja!

Hvis du ikke rakk Super’n, kan du kjøpe en levende høne fra bussvinduet!

Heldigvis ble grusveien noe bedre inn mot byen Dodoma, som er den administrative hovedstaden i Tanzania. Men for meg er det en gåte at hovedveinettet mellom de relativt store byene Arusha, Dodoma og Iringa er i en så dårlig forfatning! Rent transportøkonomisk må det være svært uheldig for landet? Spørs om ikke kineserne må komme hit også, og bygge vei!! Vel fremme i Dodoma tok jeg inn på hotell, og fikk endelig en kald øl, som smakte fortreffelig!

Sykling på stier mellom landsbyer i Tanzania!

På enkelte steder var det mulig å ta av fra den grusomme grusveien og sykle parallelt på små veier og stier mellom husene på landsbygda. Men vi fant fort ut at det ikke var uten risiko! Noen syklet seg bort og brukte timer på å finne rett vei igjen! Og langs stiene vokste det trær og busker med torner, så store som tannpirkere og det var mange som punkterte, svært ofte. Faktisk hadde enkelt over 10 punkteringer på en og samme dag, og på kveldene var det en hektisk aktivitet i leieren med lapping av slanger og bytting av dekk!

Hilde bytter slange – nok en gang!

Før den siste dagen mot Iringa var det kun en ting som manglet for å få helvetesuka til å bli fullkommen! Og det var regnvær – og det kom på natta! Den siste dagen startet med 20 km. stigning på den nå tunge og sugende grusveien, i regnvær! Supert! Gulroten denne dagen var at etter 55 km. ville vi komme inn på asfalt igjen, som vil vare helt frem til Namibia! Hurra! Og jeg lover å ikke klage og syte over veiforholdene i Afrika før jeg når Namibia!

Halvveis til Cape Town – og kun 5850 km. igjen!

Etter meget hardt arbeid i ei uke ankom vi endelig Iringa! Det var himmels å ta inn på hotell og få seg en dusj og et godt måltid på restaurant. Men en hviledag er neppe nok til å bli fullstendig restituert i legger, lår og resten av kroppen etter denne kraftanstrengelsen! Men til trøst har vi nå kommet på asfalt, som er mye mindre anstrengende å sykle på. Jeg sykler heller 150 km. på asfalt enn 80 km. på grus!

Denne grusveien vil ikke bli savnet!

I Iringa har det dukke opp 10 – 15 nye syklister, som vil være med oss et stykke videre. Mange har lagt påskeferien til Tanzania, for å sykle en eller to seksjoner, til Lilongwe i Malawi eller til Victoria Falls i Zambia. Hilde har fått besøk av sin kjæreste, Stein, fra Norge. Han hadde fått tilsendt en handleliste med nødvendige artikler, og kom med godterier (bl.a. Påskegodt i påskeegg!), sykkelslanger, dekkspaker, løse sykkelbein til meg og mye snus! Halleluja!