Alle vet kanskje ikke at jeg er en skaptrønder! Hele slekta mi kommer fra Trøndelag, da mine foreldre kommer herifra. Ved ankomst Trondheim rakk jeg rask en tur innom en tante og onkel, Randi og Herman, og de forsto fort mitt behov, et par øl!

Jeg overnattet på Nardo hos Arve og Oddveig, han en studievenn fra de harde dagene på Blindern! Et utsøkt måltid ble servert med den australske sykkelvinen, Rolling Shiraz, til! Utmerket! Til bors satt også en tidligere studievenninne, den svensk-trønderske røykende maratonløper, Jessica. Hun løp faktisk Trondheim maraton på søndag! P.g.a. av skravling, god mat og drikke og sløvsinn glemte jeg å ta bilder av aftenen, men jeg har et på lur fra i våres – da Arve og Oddveig sjokkerte alle med et bryllup!

Oddveig, Arve og Johan

På grunn av at ikke alle har sagt opp jobben, måtte vertskapet dra tidlig på jobb. Jeg må få takke for et deilig opphold i Njordsvei og ferden gikk 500 meter videre til min tidligere omtalte tante og lunsj! Her var nesten alle mine tanter og onkler i Trondheim samlet, kanskje for å sjekke om jeg er ved mine fulle fem!

Herman, Liv, Aud, Johan og Randi

Om de ble beroliget er ikke godt å si, men hjulene må rulle videre. Godværet fra gårsdagen var søkk borte og regnet hølja ned. Det var godt å vite, etter en god lunsj, at jeg kun skulle forflytte meg 35 km. til Viggja i Skaun kommune. Det var bare å ta fatt på Heimdalsbakkene og legger kursen mot Orkanger. Dette er en fin strekning for sykling, da man har hele veien for seg. Grunnen er at det har kommet en helt ny motorvei til Orkanger, og kun et par busser og biler passert meg før Viggja.

Mitt barndoms paradis!

Selv om jeg føler meg ganske ung, har jeg allerede begynt å bli nostalgisk, mimre litt og snakke med meg selv! Spørs om dette er et tegn på at man nærmer seg 50! Når man sitter 5 – 7 timer om dagen på en sykkel, har man jo også tid til slikt. Viggja var mitt barndoms paradis, på besøk hos bestemor og slektninger i sommerferier. Hvor mange sommerferier det var husker jeg ikke lenger, men været var alltid fint og det var mange barn å leke med.  Jeg husker det var stort for en bygutt, å få være med på melking, hoppe i høyet, ri på hest og late som om man skjønte noe av gårdsdrift! Dette var den tiden hvor man satte opp hersjer og mye folk var samlet rundt arbeidet. Aktivitetene var sosiale og man spiste middag kl. 12! Rart for en bygutt. Nå kan en spørre seg om legging av runnballer er like sosialt og festlig?

Petter, Ella og Ane Marit

Jeg ble tatt godt i mot med middag, kake og kaffe, av onkel, tante og søskenbarn og må få takke for et flott opphold på gården.  Mye er forandret på gården og kyra er borte, men folka er like trivelige som alltid. Ved leggetid var det bare å håpe på at været skulle bli noe bedre, da den gradvise stigningen mot Dovre skulle begynne. Siden starten på turen har jeg vært noe engstelig for været over Dovre, da det kan være ekstremt dårlig, med kaldt vått vær og vind. Bare spør de som har deltatt på styrkeprøven, Trondheim – Oslo!