Fiske er en stor næringsvei i Kerala!

De siste dagene har jeg syklet langs Malabarkysten, og heldigvis er det helt flatt, men fremdeles svært varmt. Jeg legger merke til valgkampen som er i gang, hvor delstaten Kerala åpner for valg i morgen 10. april. Biler kjører rundt med høyttaler på taket, hvor budskapet og indisk musikk høylytt kommer ut i strie strømmer! Det er et hav av plakater fra ulike politisk partier langs veien, og det blir holdt valgkampmøter utendørs i mange små landsbyer.

Uten tvil så støtte jeg koallisjonen Left Democrtic Front (LDF) ved valget i Kerala!

Valget startet allerede på mandag nordøst i India, og det er 814 millioner mennesker som er berettiget til å stemme, så dette er helt klart verdens største demokrati, som mange indere er stolt av. Det er 930 000 valglokaler, og nesten 4 millioner valgfunksjonærer prøver å holde styr på valget. Grunnen til at det er så mange valglokaler er at den indiske grunnloven krever at velgerne ikke skal behøve å reise mer enn to kilometer fra husdøren sin for å stemme. Valget går over 6 uker, og en av grunnene til det er at 120 000 mann i sikkerhetsstyrkene får tid på seg til å flytte rundt til nye valgdistrikter. Politiske drap er jo India godt kjent med etter Mahatma Gandhi, Indira Gandhi og hennes sønn Rajiv Gandhi, og hvor førstnevnte ikke er slekt med de to siste!

Valget i Kerala skal tydeligvis foregå i sømmelige og edruelige former, da det er totalforbud av alkohol to dager før valget, samt på valgdagen. Så det blir lite Kingfisher for tørste syklister i dette strøket!

Ikke så enkelt å spørre om veien på disse kanter!

Her kommer noen betraktninger, jeg har tenkt på underveis og handler om de store teknologiske endringene, som har funnet sted de siste 20-30 årene, og som har gjort reising mye enklere. Ikke så lett å bildelegge denne teksten med relevante bilder, men det får stå sin prøve.

I løpet av mitt liv har jeg reist mye rundt i verden, og jeg vil tro noe mer enn de alle fleste. Jeg har fått sett og opplevd mye, men det er en ting jeg vil fremheve, som har endret seg dramatisk de siste 20-30 årene, som er de årene jeg har vært på farta verden rundt. Og det er den tekniske revolusjonen, med muligheten til å kommunisere via teknologiske oppfinnelser og oppsøke informasjon hvor enn du måtte befinne deg i verden, via PC, Mac eller mobiltelefon. Hvordan var det mulig å reise rundt i steinalderen, ja dvs. på 80-90-tallet, uten disse mulighetene?

Uten hjelp fra disse, hadde jeg helt sikker mistet veien og forsvunnet i India!

Ser jeg tilbake på noen av mine tidligere lengre turer i utlandet, som for eksempel oppholdet på kibbutz i Israel i 1982/83 eller på min backpackertur i Sør-Amerika i 1986, kan jeg huske at det å skrive kort eller brev til slekt og venner i Norge var viktig. Det var viktig for å opprettholde kontakten med med de hjemme i Norge, og det var ønskelig at noen skrev tilbake. Brevene ble skrevet på standardiserte tynne blå air-post brevarkene, og man skrev med liten skrift, for å få plass til mest mulig.

Jeg kan huske at ved ankomst til større byer som Lima, La Paz eller Mexico City, var det alltid spennende å gå til hovedpostkontoret i byen, og spørre om det var kommet noe post til meg. Poste restante var datidens e-post, og det var med stor glede jeg kunne hente ut en bunke med brev og kort, adressert til meg, på en reise langt vekk fra Norge.

Mitt første regnvær siden 18. januar! En valgkampbil må dekke til høytalere på taket!

I de tider var det også mulig å ringe hjem til foreldre i Norge og fortelle at alt sto bra til, og da selvsagt på collect call, hvor de fikk regningen for samtalen. Samtalene var dyre, så det holdt å ringe hjem en gang i måneden, og fortelle at man fremdeles var i live. Og når det gjelder penger, kan jeg i dag gå inn i en minibank i den minste avkrok i India og ta ut cash, samt betale med bankkort på de noe bedre hotellene og restaurantene. Folk rundt min alder husker vel reisesjekkene fra gamle dager? Var man på en Iengre reise i de tider, hadde man med seg reisesjekker og et visst beløp i dollars. Må si at alt har blitt mye enklere nå.

I dag kan jeg ta fram mobiltelefonen i India, knipse et bilde, og legge det ut på Facebook i løpet av ett minutt! Hvilken revolusjon! Jeg kan ta i mot e-post, sjekke kontoen, sende meldinger via Facebook eller ringe hvem som helst, hvor som helst, og lese nyhet fra Norge og verden hvor enn jeg befinner meg. Jeg kan ligge på hotellrommet og laste ned siste ”Nytt på nytt”, og Skype gratis hjem til slekt og venner, og da selvfølge med levende bilder!

Bilde av mine tekniske duppeditter er lagt ut tidligere, men forklarer vel godt hva jeg snakker om!

Jeg kan også huske at i de tider, altså i steinalderen, var det ikke så veldig viktig for meg å følge med på hva som ellers skjedde i verden, når jeg nå hadde lagt ut på langtur. Man var ung, traff andre backpackers og levde i nuet. Men jeg kan huske at våren 1986 var det krigstyper i sør-amerikanske aviser to ganger den våren, så jeg måtte kjøpe en avis begge gangene og forsøke å forstå hva som sto der, på spansk. Den ene gangen var det atomreaktoren i Tsjernobyl som hadde gått i lufta og den andre gangen bombet president Reagan Libya. Den siste nyheten den våren, fikk jeg av min husvertinne i byen Oruro i Bolivia, om at Gro Harlem Brundtland hadde tatt over makta i Norge etter Kåre Willoch , da dette hadde vært et nyhetsinnslag på boliviansk fjernsyn

Når jeg nå sykler forbi de virkelig fattige i India, som bor i skur, telt eller under presenning i storbyene, tenker jeg på de store kontrastene mellom fattige og de mer velstående i verden. De aller største forskjellene dreier seg selvfølgelig om økonomi, velstand og velferd. Men rent teknologisk er det også en stor forskjell.

Selv om jeg forflytter meg på et enkelt framkomstmiddel som en sykkel er, må jeg innse at jeg sitter på en rullende teknologisk farkost! Jeg har med 9 tekniske duppeditter, som trenger strøm! To mobiler, to kameraer (eller tre, hvis man tar med mobilen), fjernkontroll til kamera, GPS kartverk, MacBook, Ipod, ekstern harddisk og selvfølgelig den aller beste sykkelcomputer som går på batteri.

Via bistand hjalp Norge Kerala med å bygge opp en motorisert fiskeflåte med større båter i perioden 1952-72.

De aller fleste u-land har hoppet over fasttelefoni og gått rett over til mobiltelefon. I alle byer, tettsteder og langt ut på landsbygda, ligger mobilbutikkene tett i tett, og alle indere som har råd til det, eier en mobiltelefon. Men fremdeles er det de små enkle mobilene, som vi hadde for noen år siden, og mange er svært nysgjerrige når jeg sitter på restaurant eller cafe og surfer på internett, via mobilen.

Telenor har prøvd å komme seg inn på det gigantiske indiske markedet, uten særlig hell. Leste i en avis at eventyret foreløpig har kostet 22 milliarder kroner, mens inntjeningen var på skarve 4,5 milliarder. Kanskje ikke så lett å tjene raske penger i India på mobiltelefoni, da et ”tellerskritt” koster 2,5 øre, og jeg surfer ubegrenset på internett i en måned for 20 kroner! I India kaller Telenor seg Uninor, og nord i India så jeg en del reklameplakater for selskapet.

Gamlebyen i Kochi bærer preg av sin kolioniale fortid, med portugisere, nederlendere og briter på besøk!

I dag har jeg vært turist i den fine havnebyen Cochi, som en del turister besøker. Den har en kolonial fortid, hvor først portugiserne drev med handel langs Malabarkysten og slo seg ned i byen, før nederlenderne yppet til strid og erobret Cochi i 1663.

Landfast fiske med store nett er en tradisjonell fangsmedtode, men dessverre lite lønnsomt i forhold til trålerne.

Dessverre lite fisk i nettet!

I morgen settes kursen videre sydover og jeg antar at jeg ankommer Indias sydligste by Kanyakumari om 4-5 dager, som kommer an på om jeg trenger flere hviledager i denne varmen! Det er kun 300 km. igjen! Hurra!

Dramatisk klipp hos frisør for å få ned vekta i varmen! En kilo lettere nå!