The Pink City in Jaipur!

Med kun en hviledag i store byer kan jeg enkelte ganger bli fristet til å kjøpe meg en full Tourist Tour-pakke av et turistbyrå eller hotell, og hive meg på en buss med guide, og bli ekstremturist for en dag! Det gjorde jeg i Jaipur, og turistturen varte i 10 timer, så jeg var nesten like sliten, som etter 100 km. på landeveien! 25-30 mennesker var med på turen, hvor det var 7 utlendinger fra Mexico, England, Polen, USA og Norge, mens resten var indisk middelklasse, på besøk i Jaipur.

Klar som ekstremturist i Jaipur!

Spiller du en trall med fløyta di, kan denne karen dukke opp!

Jaipur er en spennende by med mange severdigheter, men jeg har en tendens til å bli litt sliten av guider, som snakker og snakker og snakker, i time etter time, så jeg stikker ofte av fra gruppa og går for meg selv og tar bilder. Severdighetene kan jeg lese om i Lonely Planet eller på nettet, og som oftest får jeg med meg mer informasjon på den måten. Men det er deilig å bli fraktet fra sted til sted (slippe å sykle!), slappe av i bussen og spise god mat underveis.

Hawa Mahal i Jaipur ble bygget i 1799

Amber Fort 10 km. utenfor Jaipur

Enhver hersker med repekt for seg selv, bør ha et flott inngangsparti til huset sitt!

Ingen vits i å spare på noe når man er sjefen i byen!

Virker som enkelte i gruppa er i ferd med å miste fokuset etter 8 timer på tur!

Etter mange timer med prat, er det godt å høre på litt musikk!

Noen erfaringer som syklist!

Som syklist er man overlatt til naturforholdene, det være seg vær og vind eller topografien der man sykler, med bakker man kan suse nedover eller må slite seg oppover. Blant ille forhold eller fiender av sykling, som jeg liker å kalle det, har jeg min egen liste, som kanskje ikke alle syklister er enige i, men her den. Det aller verste er motvind, som er mer tilfeldig enn for eksempel en lang motbakke. Bakken har alltid vært der og man vet den vil komme, mens vindens luner er uberegnelige!

Står flaggene som pappskiver mot deg, går det sakte fremover!

Ut fra Jaipur hadde jeg friske bein etter en hviledag, og hadde tenkt å sykle drøye 100 km. til byen Kishangardh, men fikk en sterk motvind midt i fleisen! Knapt noe tapper mer krefter ut av en enn en sterk motvind. Er man flere kan man veksle om å ligge i teten og dra gruppa, men er man alene, må man gjøre jobben selv. Når man bikker under 15 km/t, og er nede i 10-12 km/t i kastene, kan depresjonen ta overhånd. Det går fryktelig sakte fremover!

Kanskje ikke så lett å se, men en liten sandstorm må man forvente i ørkenstaten Rajasthan!

Neste jeg ikke liker på sykkeltur er kulde. Heldigvis er jeg nå ferdig med den kalde januar måneden, hvor det enkelte ganger har vært ned mot kun 5 grader, på min ferd vestover i India. Nå har temperaturen steget til nærmere 20 grader om morgenen, så det neste jeg kommer til å klage på er varmen! I valget mellom kulde eller varme, velger jeg varmen.

På min vei gjennom Afrika, målte jeg hele 58 grader på min computer, vel og merke i sola, men det gikk helt greit, så lenge man hele tiden hadde noe å drikke på! På min sykkeltur til Kina syklet jeg i +1 grad i snøvær over 150 km., som var mye verre enn varmen i Sudan. I kaldt vær minster man følelsen i føtter og fingre, så man til slutt ikke klarer å gire, som ikke gir noen god følelse. Vil tror ansatte på et lite spisested på landsbygda i nord-vest Kina, sjelden har fått bestillingen om et varmt måltid, samt et vaskevannsfat med varmt vann til mine føtter, så de kunne tine opp under måltidet!

Dette skiltet forstår tydeligvis ikke indere! Det må da bety at du ikke skal snu på motorveien, men holde riktig side av midtrabatten og kjøre rett frem?

Utfordringer

Er man på treningstur med en lett landeveissykkel (racer), kan motbakker være en morsom utfordring, som gir god trening. Men er man på langtur, med drøye 20 kg. bagasje, vil hver motbakke sees på som en fiende. På mine første 1600 km. har det vært padde flatt, og takk for det. Håper og tror det er ganske flatt nord i India, helt frem til Mumbai. Men deretter vil jeg forlate motorveien og bevege meg langs kysten sydover, hvor jeg på Googles kart kan se at det blir noe mer bakkete. Men etter 300 mil vil jeg tro at formen har blitt enda bedre, så jeg får ta frem mitt gamle motto: Jeg elsker bakker!

Videre på min liste over ting jeg ikke liker på sykkeltur er elendige veier. Og da snakker jeg om virkelig elendige veier, som jeg syklet 200-300 mil på i Afrika. Grusveier med evig vaskebrett, veier med et underlag av stein eller pukk, veier med mye løs sand, eller kort sagt møkkaveier. En god grusvei er helt greit, men trenger man helst traktor, synes jeg det er slitsomt å sykle på slike veier over lengre avstander. Til slutt på min liste er tungt evig regnvær, som aldri gir seg! Man blir så gjennomvåt som det går an å bli, hvert plagg er gjennomtrukket av vann, og ikke noe regntøy hjelper. Er det samtidig kaldt i været, kan det hende jeg blir noe sur!

Men når man sitter der i en lang motbakke, på en dårlig grusvei, og kaldt regnvær blåser mot en vannrett, kan man alltids tenke at det kunne vært verre! Bakken kunne vært lengre og brattere, grusveien enda dårligere, været kaldere, regnet kunne gått over til snø, og vinden kunne antatt storms styrke! Så man bør ikke klage på vær, vind og bakker, da man faktisk utsetter seg for dette helt frivillig – og på toppen av det hele faktisk betaler for det!

Og det gledelig er at jeg befinner meg i India, hvor jeg nå ligger på en godt asfaltert 6-felts motorvei, som er padde flat, det gode varme været er i anmarsj og monsunen i India er ikke ventet før i juli! Så er det bare å håpe at jeg får medvind snart!

Jøss, bare 1200 km. til Mumbai!

Torgeir kasta inn håndkle og ga seg med syklingen etter Agra. Han har nå valgt å kjøpe seg ryggsekk, og har gått over til å bli backpacker! Han vil loffe rundt i India med tog og buss i noen måneder, og jeg ønsker han lykke til på ferden!

Å sykle alene i fremmede land kan ha sine fordeler og sine ulemper, så nå gjelder det å fokusere på alle fordelene. Man får naturligvis en større frihet til å gjøre akkurat som man vil, og mulighet til å bestemme seg for å endre kurs, ta en ekstra fridag, stoppe når man vil langs veien og valg av spisested, blir helt opp til en selv. Jeg er sikker på at man kommer oftere i kontakt med andre folk, da jeg selv må ta initiativet til kommunikasjon, og et godt eksempel på det er at jeg for et par dager siden syklet sammen med to karer fra Australia, som jeg møtte langs veien, og i går spiste jeg middag sammen med en jente fra Italia.

Hyggelig å spiste middag med Elisa Bozzi fra Italia, som jobber som frivillig noen måneder i Jaipur!

En fordel for meg er at jeg nå kan holde et høyere tempo langs veien, og trenger ikke å stoppe så ofte. Man står også fritt til å velge utflukter, dra til severdigheter, ta sightseeing turer, oppleve kulturelle aktiviteter og ta seg en øl når det måtte passe!

I morgen bryter jeg opp fra den lille byen Pushkar, som hippier valfartet til tidligere, og setter kursen sydover. I mitt hode deler jeg alltid opp lengre sykkelturer i biter eller etapper, som jeg tror rent psykologisk kan være smart på ekstra lange turer, og har nå Mumbai i mine tanker, kun drøye 1100 km. lengre syd!