Siden siste innlegg for nesten 3 uker siden har jeg syklet ferdig den 4. seksjonen fra Cuzco i Peru til La Paz i Bolivia, en distanse på 692 km., og har nå startet på den 5. seksjonen, som går til Salta i Argentina. Denne seksjonen er på 1362 km., og jeg vil krysse grensa til Argentina 10. oktober og ankomme Salta 13. oktober, og få to velfortjente hviledager der!

Det har gått er stund siste oppdatering på min blogg, og det har sine årsaker. En årsak er at man må få gjort unna klesvask, vask av sykkel og foreta nødvendig innkjøp på hviledagen. Og som oftest er det kun en hviledag, som også benyttes til å spise og drikke godt på restaurant, samt få med seg noen severdigheter, hvis det er noe å se på. Derfor går det noe fortere å legge ut en del bilder på Facebook fra de mest kjente stedene jeg har besøkt de siste ukene, enn å skrive på bloggen! Men jeg har fått opplevd mye de siste ukene, så her kommer noen ord og bilder fra den siste perioden!

For står du i byen Cuzco i Peru og har noen hviledagene til overs, er det kun en ting å gjøre, og det er å kom seg til Machu Picchu! Så to av mine tre hviledager i Cuzco gikk med på en utflukt til en av de største severdighetene i Sør-Amerika, den gamle inka-landsbyen Machu Picchu, også kjent som inkaenes tapte by. Machu Picchu er en førkolumbisk inkaby som ligger 2500 m.o.h. og befinner seg syd for Cuzco.

Byen er meget godt bevart og anses av de fleste som det fremste symbolet på inkakulturen, og står på UNESCOs liste over Verdensarven, og Machu Picchu blir sett på som ett av de moderne underverkene. Machu Picchu ble gjenoppdaget av den amerikanske politiker, utforsker og eventyrer Hiram Bingham 24. juli 1911. Arkeologer mener byen ble grunnlagt av Sapa Inka Pacahacutec omkring år 1440, og at den var bebodd frem til den spanske erobringen av Peru i 1532.

Arkeologiske undersøkelser sammenholdt med tidligere dokumenter fra kolonien viser at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men en landsens «ferieby» for de øvre klasser i inkasamfunnet. Anlegget består av omkring 200 byggverk med en rekke funksjoner. Det er inndelt i en bydel og en jordbruksdel med kunstig anlagte terrasser. Det er et stort palass og templer viet til flere inkaguddommer rundt en gårdsplass, med andre bygninger for tjenestefolk. Det bodde anslagsvis bare omkring 750 mennesker i byen på det meste, og bare en liten andel av dem befant seg der i regntiden.

Stedet ble antagelig valgt på grunn av den unike beliggenheten og de geologiske trekkene. Det sies at silhuetten av fjellkjeden bak symboliserer ansiktet til en inka som ser opp mot himmelen, den høyeste toppen Huayna Picchu, utgjør nesen. Inkaene mente at man ikke skulle hugge ut grunnfjell, og bygde derfor byen med tilhugde løse steiner i området, tilpasset til de naturlige formasjonene. Det er brukt svært lite mørtel, og man har i stedet satt sin lit til ekstremt presis tilpasning av steinblokkene. Sprekkene er mange steder mindre enn 1 mm brede, og bevaringstilstanden beviser at teknikken som er brukt var førsteklasses.

Det var en sliten og trøtt gjeng som kom tilbake til hotellet i Cuzco kl. 22.30, etter å ha stått opp kl. 04.30 for å få med seg soloppgangen over Machu Picchu! Men dessverre var det ingen sol og ingen soloppgang, så vi alle kunnet ha sovet noen timer lengre!

Titicacasjøen

Titicacasjøen er verdens mest høytliggende innsjø der den ligger 3812 m.o.h. mellom Peru og Bolivia i Andesfjellene. Innsjøens areal er på 8 372 km² og dens lengde er på 190 km.. Ettersom Bolivia har mistet sin tilgang til Stillehavet etter å ha tapt alle sine kriger, holder den bolivianske marine til på Titicacasjøen!

Flere høykulturer har etterlatt seg spor i området, og de er langt eldre enn inkakulturen. Men det sies at Inkakulturens opprinnelse var ved Titicacasjøen. Tiwanaku ved den bolivianske bredden blir betraktet som det mektigste, det svunne imperium, og fantes i perioden 400 f.Kr. til 1000 e. Kr.

De 42 kunstige sivøyene i Titicaca, Uros, er dagens største turistattraksjon. De er laget av totorasiv, som vokser rikelig ved bredden. Øyene ble anlagt under inkatiden av indianere som ønsket å unnslippe fiender. Nå bor det stammer der som taler quechua og aymara. De andre syklistene tok seg en tur til de flytende øyene, mens jeg slappet av på hotellet i byen Puno, da jeg tidligere har besøkt de samme øyene.

Her kan man også finne de sivbåtene som Thor Heyerdahl brukte som modell da han bygget Ra-ferdenes flåter. Selv om den ble bygget ved pyramidene utenfor Kairo i Egypt!

Turisttrafikken står for hovedinntekten, og av den grunn ble det trange tider da terroristbevegelsen Sendero Luminoso (”Den lysende sti”) herjet Peru på 1980 og 90-tallet og skremte bort turistene. Men ikke alle ble skremt bort, da jeg var i dette strøket som ung og naiv backpacker i 1986!

La Paz

La Paz er hovedstaden som ligger høyest i verden, og har en befolkning på 2,3 millioner! Vel og merke er Sucre den konstituelle hovedstaden, men departementer og administrasjonen ligger i La Paz! Byen ligger i et bratt dalføre, som går fra 4150 m.o.h. på toppen og ned til 3200 m.o.h. De har og har hatt et stort transportproblem, og har nå satset på at en topp moderne taubane med 3 linjer skal bedre framkommeligheten i byen! To nye linjer er under planlegging, og vil gjøre La Paz til byen med flest taubaner i verden! Kostnaden er beregnet til 450 mill. dollars. Taubanene strekker seg over 11 km. og jeg tok banen til toppen. Tur/retur fra sentrum kostet 5 kr.!

 The Death Road i Bolivia!

Mange har hørt om eller sett tv-program om The Death Road i Bolivia, som var en av de mest spektakulære og farlige veistrekningene i verden. Veien ble bygget av paraguayske krigsfanger på 1930 under Chaco krigen, og har jevnlig vært modernisert opp gjennom årene. Men veien er mange steder kun 3,2 meter bred, og det er stort sett intet autovern eller noen form for beskyttelse for å falle utenfor kanten. Og er man uheldig får man etter fritt fall på 600 meter på det verste!

Jeg skriver at veien var farlig fordi det nå er bygget en ny moderne og mye trygger vei fra nord til La Paz, og The Death Road benyttes nå mest til sykkelturisme, hvor flere firma tilbyr sine turer. Men fram til 2006 var The Death Road i bruk for allmenn ferdsel, med busser, lastebiler og privatbiler. Den 69 km. lange grusveien strekker seg mellom La Paz og Coroico i Yungas regionen i Bolivia. Fra La Paz må man kjøre opp til 4650 m.o.h., før veien starter sin lange ferd nedover til den lille byen Coroico 1200 m.o.h., og således ligger 3450 høydemetre lavere!

Og hva annet kan 20 syklister gjøre på en av sine to hviledager i La Paz, enn å melde seg på en sykkeltur på The Death Road? Grunnen var at vi heldigvis kom inn til La Paz fra en annen retning via Titicacasjøen, og slapp å sykle opp 3450 høydemetre til La Paz. Stemningen på bussen som fraktet oss opp til 4650 m.o.h. var dempet, da det begynte å legge seg snø på frontvinduet på bussen! Vår guide på turen lurte på om vi burde kjøre litt lengre ned, før vi gikk ut og startet syklingen, og alle var enige i det! Vi steg ut av bussen 4300 m.o.h. og fikk på oss ekstra med klær og hansker firmaet sto for. Men det var svært kaldt og regnvær, og et lavt skydekke gjorde utsikten dårlig.

The Death Road er legendarisk for sine ekstreme farer, og etter beregninger var det i gjennomsnitt 26 kjøretøy som rullet utenfor kanten hvert år, og som medførte over 100 døde årlig. Den verste ulykken inntraff i 1983, da en buss med over 100 passasjerer rullet utfor kanten, og alle døde. Med disse dødstallene beskrev den Inter American Development Bank i 1995 veien som ”The Most Dangerous Road in the World”. Og sånn sett er det ikke helt ufarlig å sykle her heller, selv om den motoriserte ferdsel er borte. Siden sykkelturismen startet for ca. 20 år siden har minst 20 syklister havnet utfor kanten til den sikre død!

Etter 25 km. sykling nedover på asfalt (!) i kaldt regnvær gikk vi på bussen, som fraktet oss 8 km. videre på en del av veien som var ganske flat. Neste etappe var mer spennende, da vi virkelig kom inn på den mest spektakulære og farlige delen av The Death Road, smal grusvei uten autovern med stup på alle kanter! Syklene vi hadde leid var fulldempede med fete dekk, som gjorde syklingen morsom og farten kunne holdes oppe!

Været ble sakte med sikker varmere og bedre jo lavere ned vi kom i terrenget, og rundt 2000 m.o.h. var det mulig å ta av seg de varme klærne og kun sykle i kort sykkelbukse og trøye. Fire timer etter starten 4650 m.o.h. nådde vi byen Coroico i regnskogen 1200 m.o.h., og heldigvis hadde ingen av oss falt utenfor kanten på denne ville ferden på verdens farligste vei!

Salar de Uyuni

Salar de Uyuni er navnet på en saltslette eller det er kanskje mulig å kalle den en saltørken, som ligger syd i Bolivia 3650 m.o.h. Saltørken er sikkert et riktig betegnelse, da det neppe kan leve noe særlig dyreliv på denne sletta!

Saltørkenen er den største i verden og dekker 10 582 km²., og det er et fast mønster i 6 eller 7-kantede ruter over hele overflaten av saltørkenen. Det blir årlig tatt ut mindre enn 25 000 tonn salt fra saltørkenen, mens reservene kan være på 10 milliarder tonn.

Underlaget er hardt og det var enkelt å sykle der, og heldigvis hadde vi stort sett medvind på de 110 km. vi måtte sykle for å få krysset ørkenen!

I dag har jeg en hviledag i byen Uyuni, som var en garnisonsby under Salpeterkrigen som gikk for seg i årene 1879 til 1884 mellom Chile og fellestyrker fra Peru og Bolivia. Krigen førte til at Chile fikk kontroll over flere malm- og mineralrike område, og Bolivia mista tilgangen til Stillehavet og ble et land uten kyststripa og Peru mista provinsen Tarapaca til Chile. I dag er Uyuni en turistby og et utgangspunkt for turister som vil se den spektakulære saltørkenen Salar de Uyuni.

I morgen går ferden videre mot Argentina, og det skal bli godt å komme ned fra høyden i Andesfjellene, som jeg har oppholdt meg i siden jeg fly fra Brasil til Quito i Ecuador 2. juli. Siden da har jeg, med unntak fra et kort opphold ved Stillehavskysten, stort sett vært boende og syklende i høyder mellom 3000 til 4800 m.o.h. Så det skal bli spennende å se om dette tre måneders høydeopphold, som på alle måter slår VM-oppkjøringen til Petter Northug, vil påvirke min form i lavlandet i Argentina!