Vakkert i Patagonia! Men nå har landskapet blitt mer øde og ugjestmildt!

Flott regnbue i Patagonia!

Datoen er i dag 1. desember og det er 4 måneder siden jeg startet på denne sykkelturen i Quito i Ecuador, og jeg har passert drøye 8000 km. til nå. Patagonia dekker hele den sydlige delen av Argentina og Chile, og regionenes størrelse er på drøye 1 million kvadratkilometer, og er med det tre ganger større enn Norge. Landskapet i Patagonia har blitt mer arktisk og ugjestmildt for hver dag som går, hvor landskapet flater mer ut, vinden har økt og hvor det er nysnø på fjelltoppene rundt oss på over 1000 meter. Trærne har også blitt lavere og lavere før de nå har forsvunnet helt. Den vegetasjonen som gjenstår på de store endeløse slettene eller den argentinske pampasen er små busker, lav, mose og gress.

Får du stiv kulig i fleisen her, har du et problem!

Dyrelivet i disse strøk er noe begrenset til primært å være husdyrene ku og sau, samt en del hester på de store grønne slettene. Jeg har også sett et dyr, som jeg antar er en nær slektning av lamaen lenger nord på kontinentet, nemlig guanacoen.

Har ikke klart å liste meg inn på guanacoen enda, så dette får holde!

I følge arrangøren av denne turen, det nederlandske selskapet Bike-Dreams, er det i år ca. 10 grader kjøligere og flere dager med sterkere vind enn i årene 2008, 2010 og 2012, som er de tidligere gangene denne turen har blitt arrangert. Vinden kommer enkelte ganger i kast, og er høyst sannsynlig konstant oppe i 10-15 sek/meter, og sikkert 20 sek/meter i kastene. Får man vinden forfra går det naturligvis svært sakte framover. Og får man vinden fra siden, sykler man på skrått opp mot vinden, og flere har blitt kastet av sykkelen i sterk sidevind! Hvis man ymter frempå med en lite klage over værforholdene får man til svar enten ”This is Patagonia!” eller ”This is an expedition!”, som begge er svar som sier: ”Hva annet hadde du forventet deg her, 50 grader syd for ekvator, på vei mot verdens sydligste by?”

Smart å sykle samlet i sterk motvind!

Men jeg startet frisk ut på den 8. og nest siste seksjonen på 165 mil på The Andes Trail fra Bariloche til El Calafate, og fikk syklet ca. 20 mil før jeg fikk problemer med knærne. Årsaken er neppe mer alvorlig enn at knærne har blitt belastning litt mye den siste tiden, med klatring i fjell, sykling i motvind og på løse grusveier over tid. Jeg tenkte at det ville hjelpe med støttebandasje, og kjøpte det inn til begge knær, samt et brett med smertestillende piller! Men når jeg satt der med bandasjen på knærne og knasket piller, tenkte jeg at dette var for dumt! Derfor bestemte jeg meg for å ta en skikkelig periode med hvile av både knær og resten av kroppen, og gikk på en av våre lastebiler for 5 dager, fram til hviledagen i Coyhaique.

Å være turist og slappe av på en av våre biler er heller ikke så verst!

Som turist på bil kan man, som her se etter gode motiver!

Etter å ha passert 50 år er det kanskje på tide å ta til fornuft og lytte på kroppen, og innse at det ikke er så viktig å sykle hver bidige meter av denne turen hver dag? Har nå litt vondt i høyre kne, venstre lår og har stiv nakke, samt noe sviktende motivasjon for sykling kl. 06.00 hver morgen!

Er man født i dette året har man passert 50 år for lengst, blitt smartere og tatt til fornuften!

Av de som fulgte min blogg gjennom Afrika, husker kanskje noen at arrangøren av den turen, Tour d’Afrique, opererte med en status på deltakere som syklet hver meter, den kjente EFI-statusen. EFI-statusen indikerte at man hadde syklet ”Every Fucking Inch”, og ikke benyttet andre fremkomstmidler enn sykkel. På min første tur i 2008, som var Silkeveien fra Istanbul til Beijing via Sentral-Asia, syntes jeg det hørtes greit ut å ha som mål å opprettholde EFI-statusen så lenge som mulig. Og jaggu syklet jeg hver bidige meter til Beijing, hvis vi ser bort fra at jeg måtte fly over Georgia, p.g.a. krig mot Russland i august 2008!

Campingliv er ikke å forakte på fine dager! Her fra vår faste middag kl. 18.00 hver dag!

Oppvasken går på rundgang mellom turens deltakere, og tas med et smil!

Det er av naturlige årsaker mye lettere å opprettholde en EFI-status så lenge man arrangere sine sykkelturer selv, og ikke har et fast program å forholde seg til. På egne turer kan man stoppe og ta en hviledag hvis man er sliten eller ikke føler seg frisk. På arrangerte turer er det ikke noe kjære mor, hvor det er mulig å legge inn noen ekstra hviledager, men man må sett seg på sykkelen hver planlagt dag uansett værforhold, regn, snø, vind eller dårlig grusvei. Ellers må man sette seg på en av lastebilene vår, hvis man ikke føler seg vel eller er for sliten til å sykle videre. Derfor var det ikke så vanskelig å opprettholde min EFI-status på mine egne turer gjennom Europa fra Nordkapp til Aten i 2009, og gjennom hele India fra kryssing av grensen fra Nepal i nord-øst til sydspissen av India.

Jordras og en times stopp for rydding av vei!

Allerede vært i Chile en gang, og skal tilbake dit om to dager!

I 2010 var mitt mål før turen gjennom Afrika fra Kairo i nord til Cape Town i syd helt klart, at jeg ville prøve å oppnå EFI-status på distansen! Det gikk rimelig bra de første 200 milene gjennom Egypt og Sudan før arrangøren ville teste en ny uprøvd rute gjennom Dindir Nasjonal Park syd-øst i Sudan. Det skulle de ikke ha gjort! Arrangøren var stort sett usikker på det mest, hvor langt det var gjennom parken og hvilke forhold det var å sykle på! Veistandarden var mildt sagt elendig, hvor mye gikk på en kjerrevei med løst underlag, så man måtte stå av sykkelen og gå! En fast regel i Afrika var at før solen gikk ned måtte man være i campen. Sikkert ingen dum regel, så man ikke ender som middag for ville dyr! Dagen gjennom Dindir Nasjonal Park var intet unntak, så etter å ha sittet på sykkelsetet i 9 timer og 26 minutter, og kommet 107 km. (!), ble jeg og 15-20 andre syklister plukket opp av en stor lastebil, og EFI-statusen røyk der og da! Jeg husker at dagen etter gikk ferden videre gjennom Dindir Nasjonal Park på en enda lengre dagsetappe, og 30-40 syklister gikk på lastebilene etter frokost og streiket! Kun 12 av 57 syklister kom seg gjennom Dindir Nasjonal Park og endte opp med EFI-status gjennom Afrika.

Kysser og tilber asfalten etter 100 km. på grus!

Nå gjenstår kun den 9. og siste seksjon av denne turen fra El Calafate til Ushuaía, som jeg vil nå 14. desember. Denne seksjonen har 11 sykkeldager og er 1134 km. lang, , og det er lagt inn to hviledager, en i den chilenske nasjonalparken Torres del Paine og en i den chilenske kystbyen ved Magellanstredet, Punta Arenas.

Har man bursdag på turen må det selvfølgelig markeres! Her Hilde et sted i 40-åra!

Og kake fra superkokk Gerdi og kjøkkenassistent Knut Erling hører med!

Regner med at nå er det bare å bite tenna sammen, og stå på på de 11 siste sjarmøretappene til Ushuaía på 1134 km.! Og jeg kan huske en kar si at vokner du opp om morran på en slik tur og ikke har vondt noen steder, er du høyst sannsynligvis dø!