Ikke langt fra Agra rullet jeg inn i ørkenstaten Rajasthan, som er på størrelse med Norge, men nesten folketomt, da det kun bor 68 millioner her! Staten blir omtalt i Lonely Planet som en stat man bare må få med seg, for sine interessante byer, bygninger og fort, samt dens spennende historie.

Første by etter Agra var Bharatpur, som er mest kjent for en ting, og det er Keoladeo National Park, som er ansett som et av verdens viktigste våtområder, hvor svært mange fugler hekker- og har et fristed om vinteren. Hele 375 ulike typer fugler er registrert her, og de kan komme fra fjerne strøk, så som Sibir, Kina og Europa, for å overvintre i parken. Området er på 29 kvadratkilometer, og en stor del av området er dekket av sumper og innsjøer.

Hel dags leie av sykkel kr. 4,-!

Stedet er som et Mekka for ornitologer, og hotellnavnene som Sunbird, Birder’s Inn og Eagle’s Nest bærer preg av at dette er et område for fugleelskere.  Nå er ikke jeg den store fuglekjenneren, men besøkte parken med ny interesse for alt som flyr i lufta! Det er flere muligheter å komme rundt i parken på, men jeg valgte den beste, og leide meg en sykkel!

Hm.., hva slags fjærkre kan dette være? Lange bein har de i alle fall!

Med på turen betalte jeg for en hyggelig guide, som snakket godt engelsk og som satt inne med mye kunnskap om dyrelivet i parken. Guiden hadde med en stor kikkert på turen, som var nyttig, da vi sjelden kom veldig nær fuglene og dyrene, som måtte bivånes på avstand med kikkert.

Hm, dette må vel være en pelikan?

Ute i felten møtte jeg ekstremornitologer kledd i kamuflasjefargete klær, og som hadde kameraer med minst en meters linser, som mest ligner på bazookaer. Med vesker og stativer vil jeg tippe at fotoutstyret de trasket rundt med veide minst 20 kg. Sverre M. Fjeldstad ville blitt grønn av misunnelse! Ok, jeg innser at mine bilder fra parken, med et håndholdt lommekamera blir litt puslete!

Nok en langbeint fyr!

For utenom alle fuglene var det også noen firbente skapninger jeg fikk sett, som sjakal, antilope, rådyr, apekatter, øgle og ikke minst en 3 meter lang kobraslange. Det var litt spennende å gå på kobrajakt i tette kratt, og jeg tittet godt etter hvor jeg satte foten. Men til slutt fant vi kobraen, som døste i et kratt i solen.

Spennende på kobrajakt, og fant et flott eksemplar på 3 meter!

Til slutt var det bare å takke min trivelige guide for turen, og betale han for jobben. Timelønn kr. 15,-!

Som den elsker jeg er av indisk kultur ble jeg orientert av min vertsfamilie i et privat gjestehus jeg bodde i, om Braj Festival som ble holdt i byen, hvor sang og dans sto på programmet. Jeg tok en rickshaw til arrangementet på kvelden, for å se hva dette var. Ved ankomst til et stort utendørs område, med en scene under telttak, så jeg det var mulig å ta seg en plaststol og sette seg ned., et stykke fra scenen. Men etter 10 sekunder kom en mann i uniform og geleidet med til første rad, hvor det var gode stoler, og hvor sikkert ordfører og andre prominente personer satt. Det var også fire andre blekansikter der, som utgjorde to eldre ektepar, fra Belgia og Frankrike. Vi ble bedt om å skrive navnet vårt og hvor vi kom fra inn i en bok, og så ble vi med navn ønsket velkommen på høyttaleranlegget! Og om ikke det var nok, ble vi alle fem blekansikter bedt om å komme opp på scenen og tenne et lys for Lord Krishna, som dette var en minnefest for!

På Braj Festival med indisk sang og dans i Bharatpur

I ettertid har jeg tenkt på hvilken positiv effekt hvit hud har på behandlingen av meg i India, og for øvrig i mange andre land jeg har vært i. Litt vanskelig å sette ord på, men vi får særbehandling uten å spørre om det, og blir privilegert fremfor de fastboende. Kan hende de syntes det var stas at vi fem hadde kommet til deres festival, og ville takke oss for det? Den samme følelsen har jeg langs landeveien, hvor jeg er sikker på at min hudfarge på mange måter beskytter meg, da ingen vil eller tør utsette et blekansikt for ubehageligheter. (Hm, dette gjelder sikkert i større grad menn enn kvinner, da vi alle har hørt om noen stygge overgrep av hvite kvinner i India.)

Et noe afrikansk inspirert innslag på festivalen!

For en som er vokst opp med vestlig musikk fra 70-tallet og fremover, hvor Uriah Heep, Queen, Led Zeppelin og Pink Floyd var sentrale, var både musikken og dansen som ble fremført noe fremmed for meg. Men jøss, dette var spennende å få med seg!

Kort trøye nå, og litt utpå dagen var det bare å ta av de løse sykkelbeina!

I fjor høst drev jeg med meteorologisk forskning av India, og fant ut at den indiske våren, som kan regnes som en norsk sommer, vil starte 1. februar. Jeg bommet med to dager, den kom 3. februar! Fra Bharatpur har jeg måtte kaste av meg de varme sykkelklærne, som har vært nødvendig til nå, og innta sommerutstyret med kort sykkelshort og kort sykkeltrøye. Det var deilig da jeg målte 25 grader på min computer!

Dashbordet på en sykkel! Styreveske med kart, Garmin GPS, Polar computer og speil, som er godt å ha på motorveien!

Distansen Bharatpur til Jaipur ble på 185 km., som jeg gjorde unna på to dager, i en noe sjenerende motvind, som senket farta. Og med stive lår vil jeg utforske byen Jaipur i morra!

Grei vei å sykle på, men blir kanskje litt kjedelig med 130 mil til Mumbai!