Når man sykler mil etter mil hver dag, blir det en del stopp på bensinstasjoner for å få i seg litt mat og drikk, få fylt på vannflaskene, gå på do og oppdatere seg med nye kjøp av gode kartverk. Enkelte dager stopper jeg opp ved et Gasthaus, og tar en større middag. Men man blir fort kald, og jeg må nesten alltid bytte klær før jeg setter seg ned og spiser. Det er også lett å stivne i låra etter en times pause, og det er alltid tungt å komme i gang igjen, stappmett med tunge bein. Da er det mye bedre å ta et stort og godt måltid, når man har kommer frem. Og man er alltid sulten som en ulv!

Det går mot kveld i Østerrike!

Det gikk mot kveld da jeg ankom Wels i dag, etter 132 km., som er det lengste jeg har syklet på en dag siden starten. Med gårsdagen har jeg syklet 26 mil på to dager, som jeg kan kjenne er i det lengste laget. Som jeg tror jeg har nevnt tidligere, har det sine fordeler og ulemper, å sette opp faste dagsetapper. Fordelen er at man vet hvor man skal avslutte dagen, og man har ikke muligheten til å lure seg selv, ved å stoppe opp tidligere. Ulempen er at noen dager kan bli i det lengste laget, og i det lange løpet er det kanskje ikke noe å tjene på å kjøre for harde og lange dagsetapper.

Men et poeng er at jeg har meldt min ankomst til en venn i Østerrike, som bor i byen Graz, på tirsdag! Jeg har gransket kartet fra Wels til Graz, og tror jeg har to tøffe dager i vente! Vi får se om rekorden fra Dovre på 1029 m.o.h. blir slått! Apropos rekord! For et par dager siden var jeg oppe i 69,2 km/t, og da er det vel bare et tidsspørsmål til jeg bryter 70 km/t grensa!

Målet i morra er å komme lengst mulig mot Graz!