Etter avreisen fra grensebyen Birgunj i Nepal, gikk ikke alt som planlagt! Torgeir (som den kjeltringen han er!), prøvde seg på en illegal grensepassering, da han ikke fikk med seg immigrasjonskontorene, verken i Nepal eller i India. Første melding han fikk var fra Telenor, som ønsket han velkommen til India! Men telefonen hadde gått fra den nepalske side, over til den indiske, om at to syklister passerte ureglementert på nepalsk side. Torgeir ble borte for meg i mylderet, mens jeg ble vinket inn på indisk side, og måtte sykle tilbake til nepalsk! Etter en stund dukket Torgeir opp, papirer ble utfylt og vi fikk korrekt stempel i passet, og kunne endelig sykle inn i India på lovlig vis, og jeg kom til mitt land nr. 70.

Grensebyen på indisk side heter Raxaulog står omtalt i Lonely Planet, som en uhyggelig, møkkete grenseby, som fungerer som en forferdelig trafikkork, så det var bare å komme seg fort videre. Vår plan var å sykle kun få km. for å ta en hviledag, men det dukket ikke opp en by før etter 35 km. på elendig grusvei. Byen het Tagauli, som hadde kun ett ”hotell”, som hadde sett sine beste dager! Torgeir med tung erfaring som uteligger, sier han ikke frivillig hadde overnattet der, var det ikke for at vi måtte!

Sykkelreparatør i Sagauli

Jeg er vant til å bli beglodd på mine tidligere sykkelturer gjennom Asia og Afrika, så det er jeg vant med og det går helt greit. Antagelig hadde de første mørkhudede fra Asia eller Afrika i Norge på 60-tallet, den samme erfaringen., å bli beglodd.I Tagauli virket det som om de ikke hadde sett et blekansikt, siden engelskmennene forlot landet i 1947!Jeg tuslet rundt i byen et par timer og tittet på livet, og i hovedgata dreier det seg om en ting, salg av alt mellom himmel og hav!

Tidlig krøkes som god slakter skal bli! Gutt på 10-12 år kutter strupen på fjærkre

Da vi har kjøpesentre, forgår alt salg her – og da mener jeg virkelig alt salg – i hovedgata og i sidegatene. Høner blir tatt livet av rett foran føttene dine og korn blir kvernet i hovedgata, hvor det meste man trenger til livsopphold kan kjøpes – vel og merke hvis man har penger.

En ny sykkel koster kr. 700,-, som er mye India.

Men å gå ut tidlig (før kl. 7), og se byen våkne til live, få tatt en te med melk og sukker (sikkert lært av engelskmennene) sammen med lokalbefolkningen, stående utendørs en kald morgen er virkelig interessant ogspennende. Er du typen som er redd for å bli syk, er nok dette ikke noe for deg, da du får en kopp, som er dyppet i kaldt vann etter forrige bruker, og så blir teen helt i til deg.

Te med gutta en tidlig morgen i Tagauli.

Etter fire dager i India er mye av det jeg har sett og hørt, på mange måter ekstremt til sammenligning med hvordan man bor og lever i Europa. Det er en ekstrem fattigdom, det er ekstreme kummerlige kår folk bor under, ekstremt mye støy, ekstremt mye søppel, ekstremt møkkete, en ekstrem luftforurensing og et ekstremt lavt prisnivå. Men folkene er hyggelige og blide, og snakker villig vekk om de kan noen ord engelsk. Skal man spørre om veien eller noe annet, bør man ta kontakt med de eldre, som kan en del engelsk, som sikker sitter igjen fra gamle dager. Men de aller fleste kan få ord på engelsk.

På turen har jeg tatt med en artig liten lommeparlør, som har faste fraser om hotell, restaurant, shopping, flyplass osv. på 15 ulike språk i India! Jeg lirket den frem under te drikkingen i Tagauli, og gjorde stor suksess på hindi, med mye latter på min uttale.

Mye kan fraktes på en sykkel langs motorveien!

Første skikkelige lange sykkeldag gikk fra Tagauli til Muzaffarpur, 11 mil, hvor de 4 første gikk på elendig grusvei, før en flott 4-felts motorvei, med en fin 1,5 meters skulder, tok over. Veiskulderen ble brukt av flere syklende, gående, eselkjerrer og mopedister. Folk bor i sine skrøpelige boliger en meter fra motorveien med sine dyr, og har dyrkbar mark rundt seg. Den dagen gikk heller ikke etter planen, da vi skulle overnatte i byen Motipur, men passerte byen uten å legge merke til den! Da jeg foreløpig er et lite hakk i bedre form enn Torgeir, som møtte veggen etter 9 mil, valgte vi at Torgeir tok taxi til byen, mens jeg syklet helt fram. Vi avtalte og møtes på hotell Rama i byen, og det gikk overraskende greit! Pris på enkeltrom på hotell Rama kr. 25,-!

Enkeltrom til kr. 25,-!

Nå har vi kommet til delstaten Bihar, som er kjent for å være en fattig ”røverstat”, med et stort innbyggertall på 105 millioner. I fjor ble det begått 2600 drap og 1200 kidnappinger her, men det går sjeldent ut over turister. Apropos turister, så har jeg ikke møtt en eneste en, men antar jeg vil se noen når jeg ankommer hovedstaden Patna i morgen.

Mye søppel over alt i Muzaffarpur!

Dag to i byen Muzaffarpur tok vi en hviledag og skiftet til et bedre hotell, som vi hadde vært innom kvelden før og spist middag. Der så vi noen fine biler utenfor og bevæpnede vakter inne på hotellet, som var livvakter for en lokal politiker. Før denne turen har jeg lest meg opp med noen tusen siderom India, og i boken til William Dalrymple:»I Kalis tid», beskriver han livet som lokalpolitiker i Bihar, og nødvendigheten av å benytte væpnede livvakter, da det dessverre er mange som blir skutt ned og drept. Dalrymplepåpeker at disse politikerne ikke er hvem som helst, men hovedsakelig gjennomkorrupte, hvor de aller fleste i parlamentet er tiltalt for småsaker til drap. Han har sjekket utviklingen fra 70-tallet og frem til i dag, og dessverre går den i feil retning, da flere og flere av politikerne blir tiltalt for forbrytelser. Heldigvis for dem jobber det indiske byråkrati og rettsvesen svært sakte, og det kan ta opp til 10 år før en sak kommer oppfor retten!