Fra Ahmedabad mot Mumbai holdt jeg et brukbart tempo, og syklet 100 km. daglig i 6 dager, med en innlagt hviledag i Surat, før jeg nådde fram til storbyen Mumbai. Jeg gikk lei av å ligge på den indiske highway, så jeg tok av og fortsatte på brukbare landeveier enkelte dager. Ved ta av fra hovedveien, får jeg både se og oppleve mer av dagliglivet på den indiske landsbygda, og får snakket mer med folk enn langs motorveien.

Teltleire ute på den indiske landsbygda. Jeg lurer på hvordan det er å bo her i 40 grader i mai eller under monsunen?

Den siste uka har jeg virkelig begynte jeg å kjenne varmen, og må passe meg for ikke gå tom for vann på sykkelen. Daglig målte jeg mellom 28 til 40 grader på min computer, vel og merke i sola, men det er stort sett der jeg oppholder meg. Fram til nå har jeg alltid vært påpasselig med å spørre om de har varm dusj på hotellene jeg benytter, men det har jeg sluttet med nå! Inntil for 14 dager siden stoppet jeg alltid opp i sola, for å kjøpe vann eller brus og ta en pause, men det er det slutt på. Nå søker jeg etter skygge ved hver stopp!

Å bo i en leilighet i blokk tror jeg de mest priviligerte i India gjør.

Jeg leser en del i Lonely Planet, andre bøker, norske aviser og på nettet, så her kommer en oppfriskning om byen Mumbai og noe om livene som leves der! (Utrolig hvor mye man kan klippe og lime fra Wikipedia!)

Siden Mumbai befinner seg ved det Arabiske hav og i den tropiske klimasonen, er klimaet i byen preget av to årstider, nemlig regntid og tørketid. Regntida mellom mars og oktober preges av høy luftfuktighet og temperaturer over 30 grader. Monsunregnet bøtter ned over byen mellom juni og september, og i denne tida faller det meste av nedbøren i året på ca. 2 200 mm. Tørketida, mellom november og februar, er preget av moderate nedbørsmengder og varmt til kjølig vær. Temperaturene gjennom året varierer mellom 38°C og 11°C, med 43°C som varmerekord og 7,4°C som laveste temperatur.

Det moderene og det mer tradisjonelle livet lever side om side i India. Motorveien går over hode på oss!

Å sykle inn i Mumbai gikk enklere enn jeg fryktet, da jeg ble liggende på motorveien, som ”går på stylter” over selve byen. Det virket ikke som det var helt vanlig å sykle på motorveien, da jeg stort sett var den eneste som var der med sykkel! Mot sydspissen av halvøya som utgjør Mumbai, måtte jeg ta meg ned fra motorveien, og havnet i rushtrafikken, som stort sett sto stille! Men det var virkelig deilig å komme til sydspissen av byen, og endelig kunne stå ved Gateway of India og se utover havet.

Gateway of India

Mumbai er en by med en anslått befolkning på rundt 20 millioner, men dens størrelse er ikke mer enn litt større enn Oslo! Byens befolkning har hatt en høy vekst de siste 30-40 årene, og er Indias mest folkerike by. Mange fattige folk kommer til byen for å prøve lykken, som dessverre ikke så mange finner. Men det er ikke så rart at mange trekker mot byen, da Mumbai har 10 % av alle industriarbeidsplasser, 40 % av all inntektsskatt, 20 % av all bedriftsbeskatning og 40 % av Indias utenrikshandel.

Det er anslått at en million mennesker lever på gata, og 50-60 % av befolkningen lever i brakkebyer og de titalls slumstrøkene som omkranser byen.

Som alle forstår er dette et postkontor, nemlig hovedpostkontoret i Mumbai!

Mange er nok overdrevet engstelig for å besøke Mumbai pga. av kriminalitet og utrygghet, men i forhold til størrelsen og den utbredte fattigdommen har Mumbai lav kriminalitet. Mumbai registrerte 27 577 lovbrudd i 2004, som er en reduksjon på 11 % fra 30 991 i 2001, så det virker som det går den riktig vei!

I 1995 ble byen omdøpt til Mumbai, i samsvar med Maharashtras og Indias navnepolitikk, som går ut på å bytte ut navn fra kolonitida med navn fra lokal, historisk språkbruk. Navnendringer skjedde samtidig med at byene Calcutta byttet til Kolkata, og Madras til Chennai.

Dronning Victoria døde i 1901, så det var kanskje på tide å omdøpe stasjonen til noe annet enn Victoria Station?

En analyse fra Verdensbanken fra desember i fjor konkluderer med at 20–30 prosent av Indias innbyggere lever under fattigdomsgrenser. Forskjellen på 20 og 30 prosent skyldes ulike definisjoner av grensene. Den nyeste definisjonen er fra 2009 og gir det høyeste anslaget. Felles for begge definisjonene er at fattigdommen er redusert med rundt 180 millioner personer fra 1993 til 2010. Det betyr at ca. 15 prosent av befolkningen har kommet seg over fattigdomsgrensen.

Det blir sagt at tidligere togstasjon Victoria Station var britenes svar på Taj Mahal!

Men med Indias høye folketall betyr det at 250–350 millioner mennesker fortsatt lever i fattigdom, slik dette defineres i denne analysen. Den belgiskfødte indiske økonomiprofessoren Jean Drèze feller en hard dom over utviklingen. I historien om verdens utvikling er det få andre eksempler, om noen, på en økonomi som har vokst så raskt så lenge med så begrensede resultater når det gjelder å redusere menneskelig fattigdom, sier han til Aftenposten.

Harvard-professoren Amartya Sen fikk Nobelprisen i økonomi i 2008, og er Indias mest kjente økonom. I fjor ga han og Drèze ut boken An Uncertain Glory. India and its contradictions.

Et hovedbudskap i boken er at vekst ikke er det samme som utvikling. Produksjonen (BNP) pr. innbygger har steget kraftig i India de siste årene. Forfatterne peker på at India likevel gjør det dårligere på en rekke levekårsindikatorer enn land som er mye fattigere. India er nå dobbelt så rikt som Bangladesh målt ved inntekt pr. innbygger. Men likevel ligger Bangladesh foran India på mange viktige indikatorer for levekår, sier Drèze. Han sier bokens formål er å øke oppmerksomheten rundt fattigdom og urettferdighet i den demokratiske politikken.

Halvparten av inderne lever uten toalett og offentlige tjenester som skole og helsen er absolutt forferdelige. Likevel får disse sentrale temaene svært liten oppmerksomhet i indiske medier og politikk, sier han. De velstående lever gode liv og ordner seg med private løsninger, er ett av budskapene i boken.

Sent på 1970-tallet opplevde Mumbai en byggeboom og en betydelig innflytting, som gjorde at Mumbai gikk forbi Calcutta, som Indias mest folkerike by. Marathi-talende grupper i Mumbai reagert på dette, og i 1966 ble det politiske partiet Shiv Sena dannet for å sikre rettighetene for «jordens sønner». Shiv Sena er et hindunasjonalistisk parti, som i alminnelighet er ansett for å tilhøre den mer rabiate delen av den hindunasjonalistiske familien, og har stått bak pogromlignende angrep på muslimer.

Moto-richshawene er forbudt i Mumbai, mens taxiene fikk meg til å tenke på Cuba!

Hindunasjonalismen i India, eller politisk hinduisme, er et forsøk på å koble religiøse hinduiske symboler og en politisk agenda, og å gjøre den indiske staten mer hinduisk. Det har vært en ikke ubetydelig suksess med hensyn til valgresultat og politisk gjennomslag, og har avstedkommet flere tilfeller av omfattende religiøst inspirert voldsbruk.

Den ikke-religiøse samfunnsånden ble sterkt truet i 1992, da omfattende religiøst betinget vold forårsaket mange døde og store ødeleggelser. Noen måneder senere, i mars 1993, eksploderte flere bomber på sentrale steder i byen, og forårsaket omtrent 300 døde. I juni 2006 ble over 200 mennesker drept da flere bomber eksploderte samtidig på flere av byens forstadsbaner.

Det luksuriøse hotellet Taj Mahal Palace ble utsatt for terrorangrep i 2008!

I november 2008 ble Mumbai utsatt for en rekke terrorangrep igjen, der blant annet de 2 luksushotellene Oberoi og Taj Mahal ble rammet. Politiet omringet hotellene, der flere gisler ble innestengt. Totalt ble over 100 mennesker drept og flere enn 300 skadet.

Slummen i Dharavi

Dharavi, en av de største slumstrøkene i verden, ligger i Mumbai.

Før ankomst til Mumbai, hadde jeg fått vite at en venninne av min søster Anne, Ruth Søderstrøm, skulle være i Mumbai. Tror det må være minst 20 år siden, jeg sist hilste på Ruth! Hun er en virkelig ekspert på India, med hele ni turer til India bak seg.

Uavhengig av hverandre hadde vi begge tenkt å oppsøke slummen i Dharavi, så vi booket tur med det idealistiske ikke-kommersielle selskapet Reality Tours & Travel, som tilbakefører penger de tjener til slummen i Dharavi.

Det er sikkert mange som fikk med seg den indiske storfilmen Slumdog Millionaire fra 2008, som delvis ble spilt inn i slummen i Dharavi. Den ble mottatt med blandede følelser av befolkningen bosatt i slummen, da ikke alle var enige i fremstillingen av forholdene i der. Selskapet Reality Tours & Travel oppfordret oss til ikke å ta bilder i slummen, som er lett å forstå. Det er ikke mange som liker å være svært fattig, og rikfolk kommer og tar bilder av deg! Derfor er bildene jeg har lagt ut hentet fra Google! Det er med en ambivalent følelse man drar inn i en slik slum, men jeg får trøste meg med at noe av selskapets inntekter, blir ført tilbake til folkene i slummen. Og det er viktig å huske at det er skikkelige folk som bor der, hvor kriminaliteten er lav og det er svært få som ruser seg.

På takene lå svært mye plast i alle former til resirkulering.

Dharavi er et distrikt i den sentrale delen av Mumbai og er en av verdens største og mest konsentrerte slumområder. Dharavi ligger mellom Mumbais to viktigste jernbanelinjer for nærtrafikk, Western Railway og Central Railway, som frakter flere millioner mennesker inn og ut av sentrale strøk av byen hver dag. Både beliggenheten og dårlig drenering gjør Dharavi utsatt for oversvømmelse i regntiden. På et areal på om lag 2,3 km² bor over en halv million mennesker, siste telling i 1986 gav en befolkning på 530 000 mennesker, i 2004 ble antall innbyggere anslått til minst 600 000 (ca. 260 000 pr km²).

Mye av virksomheten er resirkulering av plast og aluminium. Her resirkulering av metallbeholdere.

Vi fikk være med å se at Dharavi har en omfattende virksomhet med resirkulering av plast, aluminium, tekstilindustri, pottemakere, skinnmakere og mye annet, som økonomer anslår at denne virksomheten beløper seg til rundt 700 millioner pund i året og sysselsetter over 200 000 mennesker. Vi fikk vite at folk fra enda fattigere strøk av India, for eksempel Bihar, trakk inn til byen og kunne tjene 2-3 ganger mer enn de gjorde hjemme. Og da snakker vi om å heve dagslønna fra kr. 5,- til kr. 15,-!

Nye ting blir også laget, som her pottemaker.

Dharavi er en by i byen, og har alt hva man trenger. Mye var ille å se, især produksjonsforholdene i enkelte industriforetak, forurensingen og en del dårlige boforhold, men det var også ”normale” forhold med banker, minibanker, skoler og markeder. Vi fikk være med inn i en vanlig leilighet, som utgjør ca. 10 m², hvor familier bor, oftest med 2-3 barn. Det er strøm i leilighetene og mange har tv, men man må benytte felles sanitære anlegg, da de ikke har bad eller innlagt vann. Det er 1440 mennesker pr. toalett i Dharavi, så her er det sikkert ofte dokø! Det meste av industrivirksomhet, er stort sett illegal. Mange av de falske produktene i Asia, det være seg Gucci, Levis eller andre kjente merkevarer blir produsert inne i slummen! Snakk om kreativitet!

Stor tekstilindustri i Dharavi, hvor falske kopier av kjente merkevarer lages!

 Shantaram og Leopold Cafe & Bar!

Leopold Cafe & Bar måtte selvfølgelig besøkes!

I den selvbiografiske romanen ”Shantaram” oppholder hovedpersonen i boka, George David Roberts, seg ofte her på denne cafeen med sine mer eller mindre kriminelle venner. Det meste av bokas hendelser er lagt til Mumbai med sin kriminelle underverden, men man får også en god innsikt om byen, fattigdommen, livene og drømmene til de fattige tilreisende fra andre strøk av India.

Ser jaggu ut som vi har det hyggelig på Leopold Cafe & Bar!

Ruth og jeg måtte selvfølgelig innom Leopold Cafe & Bar, og ta en lunsj og noen øl! De hadde t-skjorter til salgs, med logoen til Leopold Cafe & Barpå brystet, som bare måtte kjøpes! Snakket med en kelner der, som fortalte at selveste forfatteren av  ”Shantaram”, tok en tur innom en gang i blant!

Boka kunne selvfølgelig kjøpes på Leopold Cafe & Bar!

 Nå har jeg passert side 700 i boka på 910 sider, så det er på tide å bli ferdig, og samtidig kvitte meg med 1 kg. vekt i bagasjen! For de som ikke har lest boka, synes jeg den er spennende, underholdene og lærerik, så den anbefales for de som liker å lese tykke bøker! I morgen sykler jeg 200 meter ned til Gateway of India, og tar en båt som krysser sydover til fastlandet, så jeg slipper den utakknemlige jobben det er å sykle ut av byen. Ser virkelig fram til neste etappe på denne turen, mot sydspissen av India. Den delen blir nok annerledes enn første del, med færre folk, eksotiske strender og sol og varme! Gleder meg!

Satt som mål å bli ferdig med boka før Goa!