Etter å ha ferdes i vill nordnorsk natur i noen dager, er jeg tilbake til sivilisasjonen og tilgang på Internett.  Narvik – Mo i Rana er gjennomført på fire dager, de tre første med strålende sol fra en klar blå himmel. Faren for overdose av fin natur er overhengende, da det er meget vakkert i Nordland. Første dag gikk til Innhavet, ca. 115 km. i en flat trase. Etter inngående samtaler med lokalbefolkningen, fikk jeg råd om å ta av fra E6, og ta den alternative ferja fra Kjøpsvik til Drag, for å slippe motbakker og korte ned noe på ruta. Det var et godt råd. Notvann camping var stengt, men jeg hadde ringt eieren fra Ballangen, og det var bare å ta inn og bruke bad- og dusjanlegget, som sto åpent! Heia Norge!

Andre dagen ble en meget tøff affære, fra Innhavet til Straumen, 15 km. nord for Fauske. Ganske tidlig får man en stigning opp til 370 m.o.h. i fleisen før man stuper ned til havet igjen ved Sildhopen. Så kommer en tunnel som går oppover i 4,2 km., hvor det er forbudt å sykle! Alternative er en rundløype på 30 km. før man er tilbake på E6. Slike omveier vet alle syklister kan være en utfordring, så også denne gangen! 150 meter opp, 150 meter ned, og sånn fortsetter det, til låra begynner å bli ganske møre! Tilbake på E6 ved Sørfjordmo, er det 45 km til Straumen og man må gjennom 9 tunneler, som går opp, ned og bortover! Akkurat her begynte jeg å tvile på om jeg ville komme frem til Straumen, denne dagen. Etter rådslagning med meg selv, ble svaret at det var verdt å prøve! Etter en times matpause, men brødskiver, 1 l. melk, yoghurt, rosiner, sjokolade og cola, virka kroppen overraskende bra. Noen ganger lurer jeg på hvorfor beina forsetter å tråkke, da mitt hue ikke lenger henger med! Ganske sliten ble Straumen nådd etter 12 timer, og jeg må minst ha sykla 1500 høydemeter. (Hvis computeren hadde funka, ville jeg fått det svaret! Den skal byttes i Oslo!)

Tredje dag gikk ferden gikk videre mot Fauske, Rognan og Saltfjellet. Lurer litt på hvorfor alt heter noe med salt i, Saltdalen, Saltnes, Salten, Saltdalsfjorden og Saltfjellet? Var det ikke manko på salt her i tidligere tider? Håper de nå har til salt i grøten! Og det finnes vet ikke noe tilsvarende om sukker?

På vei mot Rognan sto det en kar ved siden av en trailer, og venta i en bakke. Det var Trygve Pløhn, som jeg hadde møtt 20. august, på vei nordover fra Lindesnes. Som en god trønder hadde han ikke tatt med seg fire fine lænestola og en parasoll mot sola, men i alle fall en lænestol på turen! Han ankom Nordkapp 25. august, og hadde fått lift tilbake til Levanger med en trailer. Du man kan lese mer om hans store bragd, hans opplevelsesrike tur og flotte forskningsprosjekt på:

http://hera2.hint.no/lindesnesnordkapp/

Gleden er stor!

Første kjempetabbe på den turen ble begått denne dagen! Etter 400 meters klatring opp mot Saltfjellet og 9 mil sykling, svett og jævlig, så jeg for meg en varm dusj, peis, øl og en god middag på Polarsirkelen høyfjellshotell.  Sjokket var stort, da det sto stengt på døra! Jeg hadde kun sjekket i brosjyrer, som opplyste om at stedet var åpent hele året! Dette skal ikke skje igjen, nå skal jeg ringe på forhånd! Mens jeg sto og glana på himmelen, og lurte på hva jeg skulle gjøre, dukket to spanske syklister opp! Hola amigos, og jeg var klar til å ta i bruk mine noe slitne spanske fraser!

Hola amigos!

50 meter fra hotellet sto en giga lavvo, med plass til minst 50 mann. Vi bestemte oss hurtig at der ville vi bo for natta! Det gjorde heller ikke noe at det var flust med ved i lavvoen, så vi fyrte et kjempebål! Det synes jeg hotellet kan spandere på slitne syklister, når man møter en stengt dør! Vi var inne på tanken om å klatre inn et vindu og kjøpe noen øl, men slo det fra oss! Veden fikk holde!

Ved Polarsirkelen!

Spanjolene dro nordover og jeg satte kursen mot Polarsirkelen. Det ble en frisk start på dagen kl. 07.30 med 300 klatremeter og motvind opp til Polarsenteret. Etter mat, bilder og video ved Polarsirkelen, så bar det utfor. Høyeste punkt på Saltfjellet er 692 m.o.h., og det er en deilig følelse å sykle nedover i 8 mil til Mo i Rana. Som syklist begynner man noen ganger å lure på om man har syklet opp alle disse bakkene! Ja, så jaggu har man det!

Nå har jeg passert de første 100 mila, og er over halvveis til Oslo. Det er under 2000 mil til Cape Town, men jeg må si at jeg ikke føler noen stor glede ved det!