Meld deg på mitt nyhetsbrev!
Motta informasjon og nyheter om mine sykkelturer og foredrag på epost.
Meld deg på mitt nyhetsbrev!

Dersom du senere ønsker å melde deg av listen, kan du gjøre dette ved å følge link nederst i nyhetsbrevet du mottar.

Nok er nok!

Israel – Masada – Eilat
15. november 2009
Ved pyramidene i Kairo!
23. november 2009

Nok er nok!

På de første 90 dagene av denne turen hadde jeg ikke vært syk en eneste time, men i Eilat fikk jeg mageproblemer og vandret mellom seng og do i ett døgn! På søndag kom jeg meg på apotek og fikk tak i piller mot akutt diaré – og det hjalp! Det var sikkert like greit å bli litt syk, for å få den følelsen også! For gjennom Afrika vil jeg få problemer med magen med 100 % sikkerhet, og litt erfaring er godt å ha med seg!

Eilat ligger på Israels 10 km. korte kyststripe mot Rødehavet i syd, og grenser mot Jordan i øst og Egypt i vest, og er en bade- og ferieby for mange turister. Byen er sikkert også militærstrategisk viktig for Israel, men sin tilknytning til Rødehavet.

Jo takk!  Dette har jeg sett frem til!

Jo takk! Dette har jeg sett frem til!

På mandag følte jeg meg i brukbar form igjen og krysset grensa til Egypt og la i vei mot Sharm el-Sheikh, på sydspissen av Sinai-ørkenen. En ting er å krysse grensene mellom disse landene, som tar sin tid. Men det er også svært mange sikkerhetsforordinger i disse strøk, med faste politi- og kontrollposter for hver tiende km., som er svært interessert i å sjekke passet ditt! Jeg stoppet for å kjøpe vann på et hotell, og måtte passere gjennom en metalldetektor! Årsaken til disse sikkerhetstiltakene, er at det har gått av bomber i disse strøk rettet mot turister med jevne mellomrom. Passerte Taba på mandag, hvor over 30 turister ble drept i 2004!

Stein, grus, sand, fjell og lite vann = ørken!

Stein, grus, sand, fjell og lite vann = ørken!

Langs hele denne ”spissen” av Sinai, fra Eilat i øst til Suez i vest, går det en vei gjennom karrige strøk langs kysten. Der det ikke er bebyggelse er det stein, grus, sand, fjell og svært tørt – altså en ørken!

På min ferd mot Kina i fjor fikk jeg en overdose med ørken! I det nordvestlige hjørnet av Kina ligger Xinjiang provinsen og Taklemakan ørkenen. Den måtte vi passere i dens nordlige ytterkanten, og det tok 4 uker å komme rundt ørkenen! Å sykle på en flat vei rett frem i det samme landskapet i fire uker er en tålmodighetsprøve!

Jeg føler heller ikke noen spesiell sikkerhet i å sykle alene i en ørken, hvor det er øde, goldt og dødt, og knapt et menneske å se på timer – og hvor jeg sikkert vil sitte og tenke på hunder!

Nye hundeangrep!

Ved første angrep så fulgte jeg hundene nøye på 300-400 meters avstand, nedenfor veien jeg syklet på. Det så ut som om de tok en rådslagning først, om de skulle skremme denne syklisten! Og så la de i vei, tre stykker! Jeg var nesten på toppen av en lengre bakke, og fikk opp farta ytterligere når jeg så de legge i vei etter meg! Det er litt slitsomt og nervepirrende å være i en motbakke, når angrepet kommer! Og pulsen går fort opp mot maks, da man tråkker som en gal.

Vel over bakketoppen, gikk det nedover og jeg tråkket på! I nedoverbakke er hunder sjanseløse, da jeg kan få opp ganske stor fart på sykkelen, og de gir opp å følge etter!

Angrep nr. 2 kom på flat mark, også med tre bikkjer! De løp parallelt mellom noen boder, søppel og skrot på venstre side av meg. Nå så jeg at det var en politi check-point 500 meter lengre fremme på veien, og jeg økte farta og la i vei. Når jeg kom frem dit, stoppet hundene å følge etter! Reddet igjen!

Fem minutter senere passerer jeg to hunder som heldigvis var bundet fast. De bjeffet noe innmari, og jeg begynner nå å lure på hvor dum det går an å bli, som hund! 10 sekunder senere så jeg to løse hunder ved veien 300 meter lengre fremme! Jeg har fått et falkeblikk for bikkjer på lang avstand! Jeg stoppet opp og lurte på hva jeg skulle gjøre. Problemet var at de sto og ventet akkurat ved starten av en oppoverbakke! Er det flatt eller nedover, pleier jeg å tråkke til og passere slike hunder i 50 km/t, men nå gikk ikke det! Akkurat når jeg sto og tenkte på problemet, dukket det opp en maxi-taxi! Det var 2 km. igjen til byen jeg skulle til, Nuwaiba, så jeg tok taxi forbi hundene!

På taxi holdeplassen i Nuwaiba! Viktig å feste bagasjen godt!

På taxi holdeplassen i Nuwaiba! Viktig å feste bagasjen godt!

Jada, fått med alt nå! Snart klar for avgang!

Jada, fått med alt nå! Snart klar for avgang!

Men nå har jeg fått nok av sykling blant ville hunder! En tanke har streifet meg; Hva vil de gjøre hvis de tar meg igjen? Storflire og luske hjem igjen? Jeg hadde ikke tenkt å finne ut av det svaret, så på tirsdag tok jeg buss fra havnebyen Nuwaiba til feriebyen Sharm el-Sheikh.

Men det er i alle fall en stor fordel ved å sykle alene! Man gjør akkurat som man vil! Derfor har jeg bestemt at nok er nok, og jeg gir meg med syklinga på min ferd mot Kairo nå, og kommer sterkere tilbake i januar 2010. Og jeg vil få nok av ørkensykling, da vi skal passere Egypt og Sudan på vår vei mot Cape Town.

Jeg synes det er svært viktig at denne turen ikke skal bli et ork og en plage, og at jeg skal føle noe ytre press for å gjennomføre dette. Det er og blir mitt valg og denne turen skal være spennende, interessant og frem for alt – gøy! Nå har jeg igjen å sykle 11 780 km. gjennom Afrika, så jeg mener at det får holde!

Enda godt at jeg har fått tilbake lysten på øl! Kun snus mangles!

Enda godt at jeg har fått tilbake lysten på øl! Kun snus mangles!

På de to siste dagene har jeg slappet av i Sharm el-Sheikh. Været er som en grei norsk sommer, men heller ikke noe mer. Ikke spesielt varmt i havet, og det blåser en del. Men jøss, det er deilig å slippe å tenke på sykling for en stund, og det holder å gå med t-skjorte om kveldene! Sharm el-Sheikh er en moderne turistmaskin, uten et lite snev av sjarm. Her er prisene på norsk nivå eller høyere (!), og egyptisk kultur eller samfunn er totalt fraværende. Så 2-3 dager er mer enn nok for meg her! Skal man på (syden-) tur om vinteren, er det 1000 ganger bedre i Thailand!

Alle var samlet foran storskjermer, da Egypt spilte mot Algerie, og tapte!

Alle var samlet foran storskjermer, da Egypt spilte mot Algerie, og tapte!

På onsdag var det høy stemning i Egypt, da landet skulle møte Algerie i en avgjørende kamp for kvalifisering til VM i fotball 2010. Egypterne malte seg i ansiktene og fant frem sine flagg og trommer. Men dessverre, så tapte de 1-0 og kom ikke til VM! Jeg jublet inne i meg, da jeg i sommer bestilte og betalte for 7 fotball-VM billetter, under den forutsetning at Algerie kvalifiserte seg til VM! Så nå får vi se om FIFA gir meg noen billetter!

Nå gjelder det å lade batteriene før neste etappe i januar 2010!

Nå gjelder det å lade batteriene før neste etappe i januar 2010!

På lørdag vil jeg ta buss eller fly til Kairo. Mitt hode sier buss, men min kropp sier fly, så vi får se hva som skjer! I Kairo har jeg tenkt å få med meg pyramidene og det kjente historiske museet før jeg reiser hjem til Norge 25. november.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.