Ved ankomst Agra har vi syklet 18 dager langs veier i Nepal og India, og har passert 1300 km. Torgeir og jeg har nå begynt å få taket i kjøremønstret i India, og føler oss noe tryggere på landeveien. Inn og ut av større byer er en utfordring, men også der har vi blitt varme i trøya, er vi blitt frekke nok og tar oss fint frem i trafikken. Etter at vi kom ned fra høyden i Nepal og krysset grensen til India, har landskapet vært padde flatt, uten ene eneste bakke. Med over 20 kg. bagasje på sykkelen, er en flat vei en stor fordel. Ved sykling langs indiske landeveier passerer vi mange landsbyer, som etter en stund fremstår for oss som ganske like, med sine boder, butikker, håndverkere og mekaniske verksteder, og nesten alltid er det helt håpløse veier inne i landsbyene, hvor hullene kan ta form som et krater!

Møte med hellige menn langs landevei i India

Hvorfor ikke krabbe til Varanasi?

Enkelte dager kan vi se noe merkelig, som da vi møtte fire menn, hvorav to av dem skulle ”krabbe eller legge seg langflat” hele veien til Varanasi, som var 10 mil unna! De la seg langflate langs veien, sto opp igjen der hendene var, gikk ett skritt og la seg langflat igjen, for så å stå opp. Slik skulle de holde på til den hellige byen Varanasi. India er kjent for å ha mange hellige menn, som blir kalt sadhuer eller babaer, og er høyt respektert i samfunnet. Torbjørn Færøvik skriver om disse i sin bok om India, og mener det fins omkring 6 millioner hellige menn, som kan gjøre de merkeligste ting, som å krabbe 400 mil, eller har bestemte seg for å stå på beina resten av livet (også når de sover) eller skal bare bruke høyre eller venstre bein, selvfølgelig for resten av livet. For mange kan dette forstås som en oppofrelse for tidligere synder, og innebærer en voldsom smerte og lidelse, før neste inkarnasjonsnivå skal nås i sitt neste liv. Kan se ut som disse og jeg nesten har samme tro, da jeg skal sykle 8500 km. India rundt, og jeg lurer på hvilket inkarnasjonsnivå jeg vil oppnå etter dette?

Det har vært kaldt og noe fuktig vær de siste dagene mot Agra

Været har vært noe varierende, og det kan være noe kjølig ved starten om morgenen, da det har vært ca. 10-14 grader, og litt yr og fuktighet i lufta. Det er ofte morgentåke, og enkelte dager svært dårlig sikt, før sola bryter igjennom i 11-12-tiden, og gjør det noe varmere, opp mot 20 grader. Men kanskje feil å klage på temperaturen, da rykter har nådd oss om noe kjøligere vær i Norge!

Indiske barn feirer Indias Republic Day 26. januar

De første 14 dagene syklet vi stort sett på mindre veier i landlige omgivelser, mens vi de siste fire dagene fra byen Kanpur har fulgt motorveien mot Agra. Denne motorveien blir kalt The Grand Truck Road, og starter i Kolkata (Calcutta), og ender opp langt nord i India. Sykler man på The Grand Truck Road vil man fort forstår navnet, da det er en overvekt av lastebiler og tunge kjøretøyer som benytter veien. Jeg har tenkt at antall lastebiler kanskje ikke er så rart, når varer skal kjøres ut til 1,2 milliarder mennesker! Og 90 % av alle lastebilene er av det indiske merket Tata, som produseres av en av Indias rikeste familier.

Tusenvis av Tata lastebiler ferdes på de indisk veiene

Mange vil sikkert tenke at det er farlig å sykle langs indiske motorveier, men de er ikke helt som de norske. Langs motorveien kan det være et yrende folkeliv, hvor mange folk bor og ferdes, det være seg gående, syklende, mopedister eller motoriserte kjøretøyer. Det er hus og jordbruksområder helt inn til veien, og bøfler, griser, sauer og geiter står rett ved veien. Som oftest har motorveien en bred skulder, hvor det er relativt trygt å sykle. Mange steder langs veien er det små boder, hvor det kan være mulig å få kjøpt vann, sjokolade, kjeks og brus. Inne i mellom dukker det opp restaurant, hvor det kan være mulig å få kjøpt noe å spise. Men ikke alle har omelett til Torgeir!

FrP har helt tydelig en jobb å gjøre i India! Bompenger her også!

Men noen slipper billigere unna enn andre! Kanskje dette er noe for FrP?

Å sykle på motorveien har sine fordeler og ulemper. En fordelen er at veien som oftest er godt asfaltert uten hull, så vi kan få opp farta på sykkelen, og komme oss fremover noe raskere. En ulempe er at det kan bli noe monotont å ligge på en 4-felts motorvei, mil etter mil. Men uansett hvor man sykler er det et lurveleven med den ekstreme bruken av hornet på kjøretøyet, og noen ganger tror jeg folk har klikka, når de holder hornet med sine 100 desibel inne i 10 sekunder ved passering av oss, på en lite trafikkert 4-felts motorvei. Om indere er hørselsskadde allerede i en alder av 10 år vil ikke overraske meg! Noe annet merkelig er at motorsykler og kjøretøyer kommer i feil retning på motorveien, og fremdeles snakker jeg om en 4-felts motorvei med midtrabatt! Både personbiler, traktorer og lastebiler kan komme i feil retning, som er noe utrygt og uvant etter norske forhold! Årsaken til dette er for meg noe uklar, men vil prøve å finne ut av det.

Med denne logoen har Torgeir og jeg funnet partiet vi vil støtte ved neste valg i India!

Etter vår plan skal vi følge denne motorveien gjennom delstatene Rajasthan, Gujarat og Maharashtra helt frem til Mumbai, som blir en distanse på nærmere 175 mil. Syd for Mumbai, vil vi endelig ta farvel med motorveien, da den går lengre inne i landet, mens vårt ønske er å følge kystlinjen ned til Indias sydligste punkt, Kanyakumari, som er en distanse på 170 mil fra Mumbai.

Torgeir er sliten langs The Grande Truck Road

Mitt forhold til hunder i verden

Før mine lengre sykkelturer på fremmede kontinenter startet i 2008, var mitt forhold til hunder ganske nøytralt. Jeg har aldri hatt en hund og synes de er helt ok dyr, så lenge eieren har kontroll på dem. Etter mine ferder på sykkel gjennom Asia, Europa og Afrika, har mitt forhold til hunder blitt noe mer anstrengt! Jeg har blitt jaget av enslige hunder og flokker opp mot 4-5 hunder, og har syklet som en gal for å komme unna. Jeg har ikke stoppet opp, for å spørre hva de har tenkt å gjøre med meg! Tidligere har jeg tatt sprøyter mot rabies, men det har jeg ikke gjort nå!

Dyrevennen Torgeir slår av en prat og gir hunden kjeks

Ut fra mine faringer om hunder til nå, er de muslimske hundene verst, da de fleste hundeangrep har skjedd i Albania, Syria, Jordan og Egypt. Men det første hundeangrepet skjedde i Kina, og trosoppfatning på den hunden er noe uklar, da den høyst sannsynlig var ateist, etter indoktrinering til Mao og kommunistpartiet over flere tiår. Mitt første hundeangrep i Europa skjedde i Østerrike, og hunden var helt klart kristen, og jeg mistenker den til å tilhøre den katolsk tro. I Nepal og India kryr det av svært mange løshunder langs veiene, men til min store overraskelse og glede er de ikke aggressive, og lar oss syklister være i fred. Således har hunder av buddhistisk eller hinduistisk tro steget i min anseelse, da de oppfører seg best, når de omgås syklister! Om kua i India er hellig, så er tydeligvis ikke hunden det. Nesten hver dag ser vi 5-10 ihjelkjørte hunder. Ingen tar ansvaret for å fjerne de fra veibanen, så de blir bare liggende, hvor fugler spiser de opp til bare pelsen ligger igjen. På vei mot Agra så jeg en ihjelkjørt ku på motorveien, hvor flere hunder hadde et festmåltid av skrotten! Ja, mye man må venne seg til langs veier i India.

India og mat

Når det gjelder inntak av mat i India, har vi i starten av vårt opphold vært litt pysete til å prøve det ukjente. Der er nok Torgeir noe mer konservativ enn meg, og vil gjerne ha omelett til frokost og lunsj, så han vet hva han får.  Jeg tar nok noen større sjanser, og vil gjerne prøve noe nytt, så lenge det ikke er for sterkt krydret, og kan spises uten å måtte drikke en liter vann til måltidet.

Torgeir inntar nok en omelett langs motorveien

Til Torgeirs (og min sin) store overraskelse ankom vi byene Auraiya, Etawah og Shikohabad, som alle viste seg å være byer for vegetarianere, hvor alle knasker gulerøtter, og hvor frukt og grønt står sentralt i innbyggernes tro. For en kjøttelsker som Torgeir, var dette et stort sjokk! Torgeir får angst ved synet av en tomat og jeg tror han er allergisk mot alt frukt og grønt! Derfor ble kvelden i Auraiya benyttet til å spore opp en restaurant som serverte kylling. I mitt bidrag til Torgeirs kjøtthunger, spurte jeg noen på torget om en restaurant som hadde kylling på menyen, og jeg ble vist bort til markedet, hvor jeg kunne få kjøpt en levende kyllinger. Jeg takket for tilbudet, men avsto fra innkjøp av et levende fjærkre. Vi fant til slutt en liten lokal sjappe som serverte kylling, men den var nok vel lokal for Torgeirs smak, og han avsto fra å smake på den serverte kyllingen og kastet seg i stede over risen han hadde fått tildelt. Den var krydret av typen flammekaster, så Torgeir holdt på å gå i dørken! Jeg spiste min kylling og holdt meg unna risen, og tok i stede brød til et utmerket måltidet. I byen Etawah og Shikohabad viste det samme seg, bare salatspisere over alt, så nå holder Torgeir på å bli vegetarianer! Men enda har jeg ikke sett han spist en frukt!

Mulig å få kjøpt kake langs den indiske landevei!

Og endelig har vi nådd Agra og Taj Mahal etter 4 kalde dager på veien!

Det er alltid deilig å komme frem til et greit hotell, en god normal varm dusj (uten bruk av bøtte) og en hviledag å se fram til! Vårt hotell ligger klemt mellom Pizza Hut og Costa Cafe, hvor det er gratis wi-fi! I morgen står Taj Mahal på programmet!